euch, liebe Christen g’mein!» og julesalmer klassisk uttrykker det. På den annen side var Luther med sitt syn på den kristne som simul iustus et peccator (på en gång rettferdig og synder) fjern fra all overbetoning av g. En kristen blir i dette liv aldri ferdig med sorgen over synden. Men jo vissere han er på Guds uforskyldte nåde, dess mer vil g. være hans grunnstemning og hans styrke (Neh. 8: 10), og dess tryggere vil han kunne kaste all sin timelige sorg på Gud og glede seg også ved alle Guds jordiske gaver, idet han vet at det han takker for, kan han nyte med god samvittighet (1. Kor. 10:31; 1. Tim. 4:4). G. utspringer av troen, men vil bare kunne bevares i håpet om Gudsrikets seier og frelsens evige fullendelse. Litt.: P. W. v. Keppler, Mehr Freude (Freiburg in B. 1909, katolsk); J. Clifford, The gospel of gladness (Edinburgh 1912); E. G. Gulin, Die Freude im Neuen Testament 1—2 (Annales academ. scient. Fennicæ. B. T. 26, 37, Helsinki 1932—36) ; F. Hvidberg, Graad og latter i det G.T. (Khvn 1938); O. Moe, Til medarbeidere for evangeliet. En tolkning av Paulus brev om gleden (Filipperbrevet, Oslo 1940). O. M. GLEDITSCH, Jens (1860—1931), norsk teolog og biskop, var prestesønn, ble student 1878 og studerte teologi i de mest bevegede år i Norges åndshistorie i det 19. årh. da positivismen og »det moderne gjennombrudd» holdt sitt inntog. I studietiden ble han påvirket av Fredrik Petersen med hans forsøk på teologisk nyorientering under hensyntagen til naturvitenskapen. G. utførte det meste av sin prestegjerning i Oslo hvor han 1901—12 var først hjelpeprest, siden residerende kapellan ved domkirken, og 1917—23 domprost. 1903—05 vikarierte han også i professoratet i systematisk teologi. 1923—28 var han biskop i Trondheim. G. kom tidlig til å innta en fremskutt plass i norsk kirkeliv som skribent og forkynner. Han var sterkt filosofisk anlagt, av Söderblom karakterisert som »tenkerbiskopen». Av filosofisk standpunkt var han kantianer, men også influert av Spencer og Mill. Hans første innlegg i debatten var en artikel »Om Frisind» (1886) hvor han vender seg mot positivismens frihetsbegrep og 1093 GLEDITSCH Jens Gleditsch. hevder den frivillige hengivelse som et grunnvilkår for åndelig liv. Som teolog hørte han avgjort til den liberale retning, men gikk i meget sine egne veier. I et foredrag 1901 om den nye teologi forsvarte han den mot beskyldningen for å representere en ny rasjonalisme og hevdet dens religiøse verdi (Luthersk Kirketidende 1902). Hans teologiske hovedverk er en liten bok om »Jesus og dogmet» (1909), forelesninger på et prestekursus i Danmark. Den gir ikke, som titelen synes å angi, den liberale dogmekritikk, men dyptpløyende undersøkelser om åpenbaring og historie. G.s kristendomstolkning er kristocentrisk. Dogmet om Kristi guddom er kristendommens eneste dogme og den eneste vei som fører ut over immanensens kretsløp. Det annet lærepunkt som opptok ham, var forsynstroen, særlig behandlet i boken »Guds omsorg for oss» (1921). I »Reformationens profil» (1917) betraktes reformasjonen som en fortsatt oppgave for kirken, dog ikke på vanlig liberal vis således at det er kritikken 1094