nighedsbladet), i sin tid hyppigt med V. Brücker (d. 1929) som urostifter. »Kirkeligt Samfund af 98», stiftet af grundtvigske præster i København til samling om fælles opgaver (ungdoms- og menighedsarbejde), der nu ejer »Grundtvigs Hus» (med mødehal) og Vartov, samler kun en brøkdel. Karakteristisk for nutiden er den store breddevirkning gennem højskolerne. — Grundtvigs tanker har, særlig gennem salme og sang, befrugtet andre kirkelige retninger. Indre Missions kirkelige præg har rod i Grundtvigs fremhævelse af dåb og nadver; KFUM og KFUK, særlig i København, har taget det menneskelige og folkelige med i deres arbejde. I betoning af det objektive og i krav om kirkelig frihed mødes g. og Tidehverv. Se også Grundtvig. Litt. se under Grundtvig. — Minder fra gamle grundtvigske hjem, udg. af H. P. B. Barfod og H. Begtrup 1—8 (Khvn 1923—28); J. P. Bang, Grundtvigs arv (2 ed. Khvn 1930); H. Begtrup, Dansk menighecdsliv i grundtvigske kredse 1—5 (Khvn 1931—34); A. Nørgaard, Grundtvigianismen 1—3 (Khvn 1935—1938); M. Pedersen, Det grundtvigske Sydfyn (Khvn 1942). Fr. S. G. i Norge. G. er et sterkt innslag ogsä i norsk kirkeliv i det 19. århundre. Ordet dukker opp allerede i 1816 hos motstandere av den dengang bibelfaste Grundtvigs norske tilhengere med de to teologiske professorer Hersleb og Stenersen i spissen. Forholdet mellom disse og Grundtvig kjølnet dog sterkt etter 1825. De ble motstandere av »den kirkelige Anskuelse», som nå fikk tilhengere i en del prester med W. A. Wexels som den ledende skikkelse. Wexels’ kampskrift av 1828 mot opplysningsfilosofen Treschow er et norsk motstykke til hans lærefaders »Kirkens Gienmæle». I presteskapet var g. på fremmarsj i 30- og 40-årene. Vårt første teologiske tidsskrift (Tids-Skrift for Kirke-Krønike og christelig Theologie 1833—39), redigert av Wexels, var grundtvigsk preget. Men g. møtte motstand hos kirkestyrelsen og hos det vakte lekfolk. En utgave av Pontoppidans forklaring revidert i grundtvigsk ånd av en komité med Wexels som medlem ble autorisert 1843; men en del protester fra pietistisk lekmanns- 1137 GRUNDTVIGIANISMEN hold førte til at regjeringen i 1852 trakk autorisasjonen tilbake. I 1840-årene var folkskolelærerseminariene blitt arnesteder for g., og en rekke begeistrede lærere var i 50-årene ved siden av prester bærere av bevegelsen. Ole Vig og Anders Reitan er de store navn. Et grundtvigsk menighetsliv oppstod dog bare omkring presten Fr. Wexelsen i Trondheim. Men g. møtte fra 50-årene en heftig motstand fra en forenet front av kirkestyrelsen, det teologiske fakultet og den pietistiske lekmannsbevegelse. Kirkestyrelsen var uvillig til å ansette, forfremme eller forflytte grundtvigske lærere og prester. Flere prester kom i et uholdbart forhold til sin menighet; stridsspørsmälet var vanlig Apostolicums ordlyd, idet de grundtvigske prester ved dåpen brukte den historisk korrekte form, mens menighetslemmene forlangte dåpen utført etter Alterbokens ordlyd. Presten J. E. Gunnerus ble ay Høyesterett i 1872 idømt en pengebot for sin uvillighet til å bøye seg for sine sognebarns ønske på dette punkt, og søkte derpå avskjed, snart etterfulgt av en annen prest. Professorene Gisle Johnson* og C. P. Caspari så som en av sine viktigste oppgaver å bekjempe g. litterært og som lærecensorer overfor studentene. Caspari ble av denne kampstilling ført til å vie sitt liv til betydningsfulle undersøkelser over dåpssymbolets historie. Da den grundtvigske folkehøyskole blev overført til Norge i 1864, valgte kirkestyrelsen å anlegge et lærerseminarium på Hamar like ved den første folkehøyskole Sagatun som en motvekt og besatte lærerstillingene med johnsonske teologer. Senere ble folkhøyskolene nøytralisert ved amtsskoler og i det 20. århundre kristelige ungdomsskoler opprettet av de kristelige organisasjoner. I 1870-årene kom den norske g. inn i en krise da lederskapet etter Grundtvigs død 1872 tilfalt Bjørnson*, som aldri hade tilegnet seg mer enn den ene side av g., at den var en folkelig, liberal og nasjonal kulturbevegelse, og som nå brøt med kirkelæren og snart begynte å polemisere mot ledd i forsagelsen og Apostolicum. Retningens splittelse kom for dagen på det såkalte ändsfri- 1138