Jahve-navnet kom etterhvert av bruk; det ble ansett som så hellig at det ikke måtte uttales. For senere tider falt det heller ikke naturlig å bruke noe egennavn om G. Jødene brukte delvis omskrivninger, som f. eks. »himmelen», men i N.T. er det enkle »Gud» det vanlige, likesom i store deler av G. T. Stundom tilføyes adjektiv: den levende, sanne, vise, uforgjengelige o. 1., men bibelen er stort sett tilbakeholdende i bruken av slike attribut. Mer karakteristisk er bestemmelser som taler om G.s gjerning: Han som førte Israel opp fra Egypten, som skapte himmelen og jorden, som oppvakte Jesus fra de døde o. 1. Ikke sjelden benevnes G. som de menneskers G. som har vært eller er hans tjenere: Abrahams, Isaks og Jakobs G., Israels G. eller Israels hellige, »vår» G. osv., jfr. i N. T. »Gud, vår Herre Jesu Kristi far.» De betegnelser som ellers brukes er mest hentet fra retts- eller familielivet: konge, herre, dommer, forløser, far. Kosmologiske gudspredikat er sjeldnere. Som bibelen ikke taler egentlig mytologisk om G., så taler den heller ikke filosofisk om ham. En viss berøring med filo- sofisk terminologi foreligger dog, f. eks. i allmaktsformler som Rom. 11:36, Ef. 4:6, jfr. også Ap. G. 17:28. Men ytterst sjelden tales abstrakt om »det guddommelige.» Når G. 2. Mos. 3:14 fremstiller seg selv som »Jeg er den jeg er», er meningen ikke at han er det »absolut værende», snarere at han er den aktivt handlende, jfr. Åp. 1:8: »Han som var og som er og som kommer.» 3. Guds opphøyethet og hans nærhet. Bibelens tale om Gud har stundom et tydelig preg av antropomorfisme *, men forskjellen mellom G. og menneske er alltid klar: >»Gud er i himmelen og du på jorden.» (Pred. 5:1). I eldre tid kan G. skildres som himmelguden, ledsaget av lyn, torden etc., senere uttrykkes på mer åndelig måte at G. er opphøyet over menneskelig fatteevne (f. eks. Es. 40: 12 ff.; Rom. 11:38 ff.). Som billedlige fremstillinger er forbudt (2. Mos. 20:4 f.), er bibelen også tilbakeholdende med skildringer av G. Fortellingene om hans tilsynekomst, teofani, er få og antydende, som 2. Mos. 32:12 ff.; Es. 6; Ezech. 1. Re- 1145 GUD gelen er at ingen kan se G. og leve. G. er hellig, og han er omgittav herlighet, bor i et lys som ingen kan komme til, 1. Tim. 6: 16. G. er den ubetinget mektige, intet er umulig for ham. Han er som krusmakeren som former leret til hva han vil, i suveren frihet kan han utvelge og forkaste, forherde og miskunne seg (Rom. 9). Han bryter ned det som er stort og mektig blant menneskene, men forbarmer seg og opphøyer det som lite og intet er. G. er den strenge lovgiver og den upartiske dommer, ordningens og fredens G. Han vredes over synden, men er langmodig og rik på miskunn. Også i sin nåde og kjærlighet viser han seg som den Hellige, hvem ære og lovprisning tilkommer i evighet. Om G. i sin majestet er skjult, er han likevel på mange måter nær menneskene. Han åpenbarer seg i underfulle hendelser eller på hellige steder; særlig er hans nærvær knyttet til paktens ark og til templet i Jerusalem, hvor hans navn og hans herlighet bor. Engler og mennesker (kongen, profetene) kan være hans representanter. Ordet, Änden og Visdommen kan ses som formidlende makter, hvori G. sely er nærværende og virksom. For den senere jødedom var hans nærhet, hans »boen», fremfor alt knyttet til Loven. I N.T. forkynnes at »Ordet ble kjød», at hele guddomsfylden »tok bolig» i Kristus. Hva G. T. sier om G.s nærhet fremstår som skyggeaktige forbilleder på hans nærvær i Jesus Kristus. I den nye pakt er G.s og hans Ånds nærvær formidlet ved Kristus. Men også de kristne vandrer i tro, ikke i skuen. Først i fullendelsen skal G.s bolig være blant menneskene og G. være alt i alle, Äp. 21:3, 1. Kor. 15: 28. 4. Den gamle og den nye pakts Gud. Bibelens utsagn om G. danner ikke noen harmonisk avrundet lære. Alt etter tid og miljø, person og situasjon er der tydelige forskjeller. Men selv om mer »primitive» drag i gudsbilledet avstreifes etterhvert, kan utsagnene ikke skjematisk innordnes i en utvikling fra et laverestående til et høyere og renere gudsbillede. En viss spenning mellom makt, hellighet, vrede, rettferdighet og 1146