GUDSTJENESTE Også kultusordet inneholder både det sakrifisielle og det sakramentale. Bönnen, lovprisningen, salmen, bekjennelsen representerer det förstnevnte. Den virkekraftige, innviende og helgende formel, velsignelsesordet, guddommens svar på bönnen (oraklet, profettilsagnet) o. s. v. det annet. I kultus »skjer» der alltid noe. Dens vesen er »skjeen». Virkeligheten, livsgrunnlaget, velsignelsen, lykken, frelsen, »livet» fornyes, skapes, sikres; guddommen kommer og skaper ny virkelighet, nytt liv og frelse. Naturen, verden fornyes, dödsmaktene og de onde makter overvinnes, urenhet og synd renses og fjernes. Guddommen seirer over sine fiender; mange religioner ser det tilmed slik at han står seierrik opp fra den död som for en tid har overvunnet ham. Kultusen er et hellig drama, hvor det som fremstilles skjer idet det gjöres. I de kultiske symboler, men ofte også i mer realistisk form, får det som skjer, sitt synlige uttrykk. Eksempler: Osiris-Horusfestene i Egypt, det store nyårsfestspill i Babylonia. Den frelsende og skapende virkelighet som skjer i kultusen, kommer også til uttrykk i ord, nemlig i kultusmyten. Den inneholder festens »budskap», fortellingen om dens frelseskjensgerning, og kan under visse forhold bli dens legende, dens lesetekst, som skapelseseposet i Babylon. Her mötes tydelig kultusen med troen, bekjennelsenoglæren. 2. Alle disse fenomenologiske grunndrag finnes igjen i kultusen i det G.T., om de enn alle sammen får sin særegne form og mening ut fra G. T:s religiöse helhetssstruktur. — Om kultusen hos de halvnomadiske stammer og klaner för innvandringen vet vi litet. Offeret i alle dets betydninger: virkekraftige lykkeskapende eller apotropeiske riter, velsignelsesord o. s. v. har hatt en viktig plass. Årets hovedfest har vært pæ'sachfesten om våren, til sikring av småfeets »velsignelse». I Kanaan overtok Israel både de gamle kultusstedene og de 3 hovedfestene som var knyttet til jordbruket: bygghöst- (massot-) festen, hveteskur- (uke-) festen og höst- og lövhyttefesten; den förste 1175 falt i tid omtrent sammen med päsach og smeltet til dels sammen med den. Höstfesten ble feiret 8 dager omkring höstjevndögn og gjaldt for nyårsfest og årets hovedfest, »Jahves fest» el. »dag» rett og slett; den innledet regntiden og skulle grunnlegge fruktbarhet og »fred» for det kommende år. Av höstfestkomplekset har i tidens löp skilt seg ut som egne festdager den forbereddende renselsesfest (forsoningsdagen) og den spesielle nyårsdag, 1. tisri. Av den störste betydning ble Davids overföring av det gamle symbol for Jahves personlige nærvær, arken, til Jerusalem som sentrum for rikets kultusvesen, og Salomos tempelbygg. Her lå utgangspunktet for en voksende bevissthet om det ekte israelitiske, som kom til å gi Israels kultus dens særpreg. Etterhvert kom dette til uttrykk i en stigende reaksjon mot slike fremmede skikker som föltes som uforenlige med gammel »Jahverett». Det förer, ved siden av kravet om offentlig dyrkelse av Jahve alene, til en rekke kultusrenselser og -reformer (Asa, Hizqia, Josia). — Det viktigste er imidlertid innslaget fra det som karakteristisk skilte Israels religion fra de andre orientalske: den historiske orientering. Jahve historiens gud, og historien stedet for hans selvåpenbarende aktivitet, det blir en grunntanke som hos profetene trær fram i full klarhet. Og det setter etterhvert sitt preg på kultusen. I årsfestens seier over de onde makter og dens nyskapelse av verden seirer Jahve ikke bare mot kaosmaktene og urhavet, men over alle Israels virkelige og potentielle fiender blant folkene. Han fornyer ikke bare »landet og verden», men også utvelgelsen og pakten. Fortiden blir igjen levende nåtid i festen. I festen feires Jahve som den som igjen har grepet verdenskongeherredömmet, men fremfor alt er han blitt konge i Israel, og hans plan med historien er Israels frelse. Ved siden av skapelsesmyten blir også Exodus-, utvelgelses- og paktstradisjonene festens mythus. Denne spesielle jerusalemske kultusfromhetstype kommer allerede i kongetiden sær- 1176