noe forskjellige linjer i de kirkelige sentra. I Østkirken dannet det seg etter hvert to liturgiske hovedtyper: 1. den antiokenske (syriske) og 2. den aleksandrinske (egyptiske) ritus. Den første av disse finnes i sin reneste form i den såkalte »klemen tins k e» liturgi, skrevet på gresk i verket »De apostolske konstitusjoner» fra slutten av 300-tallet. G. begynner her med fem skriftlesinger (fra G. T. og N. T.) avbrutt av sang — deretter preken. Selve evcharistibønnen som omrammer innstiftelsesordene, er så lang at den sannsynligvis mer er å oppfatte som en samling av forskjellige formularer enn som en enkelt bønn. For øvrig kjennetegnes denne liturgi bl.a. ved de mange litanier som alltid siden har spillet en så stor rolle i de østlige kirkesamfunns g.-liv. Den syriske g.-type foreligger også i Jakobsliturgien som er patriarkatet Jerusalems liturgi fra slutten av 300-tallet. I gresk språkdrakt var den i flere hundre år i bruk i hele Vest-Syria inntil den i tidens løp er blitt så godt som fullstendig fortrengt av den bysantinske ritus. Den syriske Jakobs-liturgien brukes derimot ennå av et par østlige kirkesamfunn. Til den antiokenske liturgigruppe hører også flere andre østsyriske riter, men det er den bysantinske ritus som siden høymiddelalderen har vært den dominerende representant for denne gruppe. Den har to hovedformer: 1. Basilius-liturgien og 2. Chrysos tom u s-liturgien. Den første er nærmest en forkortet utgave av den greske Jakobs-liturgi og går sannsynligvis tilbake til kirkefaderen Basilius (d. 379), men brukes nå i den ortodokse kirke nesten bare på søndagene i fastetiden; ellers om året brukes Chrysostomus-liturgien. Denne igjen føres tradisjonelt tilbake til den store kirkelærer Johannes Chrysostomus (d. 407), men er utvivlsomt noe yngre. Den er i bruk i alle de østlige, ortodokse kirker og dessuten i enkelte mindre, unerte samfunn. Dens opprinnelige språkdrakt er gresk, men den er også i bruk bl.a. på gammel-slavisk, arabisk og rumensk, og er nest etter den romerske ritus den mest utbredte av alle kristne g.-former. 1181 GUDSTJENESTE Den annen hovedtype i Østkirken er den aleksandrinske eller egyptiske ritus, hvis tidligste historie vi leilighetsvis finner spor av i enkelte av kirkefedrenes verker (bl.a. hos Clemens Alexandrinus og Origenes), men som vi først har mer utførlig beskrevet i biskop Serapions bønnebok fra ca. 350; g.-formen her synes på visse punkter å være influert av gnostisismen. I tidens løp har den egyptiske ritus vært under sterk påvirkning av den bysantinske, som det er mange spor av i den viktigste egyptiske liturgi: M a r k u s-liturgien. I gresk språkdrakt er den nå ikke lenger i bruk noen steds, men på koptisk brukes den ennå av visse mindre samfunn. Det samme gjelder den etiopiske liturgi som er en utvidet Markusliturgi og brukes av den monofysitiske kirke i Etiopia. Mens den østlige kirkes g. bortsett fra skriftlesingene er den samme hele året, kjennetegnes utviklingen i Vesten fra 4. årh. av at kirkeårets vekslende tider og fester setter sitt preg på g.s forskjellige ledd (d e te m p o r e-prinsippet). Det er en slik ytterst rik kirkeårsveksling i g. som er et av de viktigste kjennetegn for den ene av de to vestlige liturgiske hovedtyper: den gallikanske. Under denne betegnelse sammenfattes tre beslektede liturgi-grupper hvorav de viktigste er: a) den egentlige gallikanske som engang ble brukt i Gallia, England, Irland og kanskje også i Nord-Italia, Spania og deler av Nord-Afrika; b) den ambrosianske (jfr. Ambrosius) og c) den mozarabiske som ennå brukes i Toledo i Spania. Disse liturgiers historiske opprinnelse er uklar, men meget tyder på en indirekte innflytelse fra Syria og i det hele tatt fra den østlige g-type: 1. en viss bruk av gresk, enda g.- språket for øvrig er latin, 2. bruken av litanier, 3. rekkefølgen av visse ledd i nattverdmessen, o.l. Siden 7.—8. årh. ble den gallikanske ritus i land etter land tillempet etter eller ombyttet med den romerske ritus, som er den annen klart avgrensede g.-type i Vestkirken (jfr. Högmässa). Ved siden av menighetenes offentlige samling ved de for det meste ukentlige høymes- 1182