GUDSTJENESTE ser slik de kommer til uttrykk i de omtalte liturgier, omfattet oldkirkens g.-liv også de daglige lese- og bedegudstjenester — mest ved prester og munker — som ble særlig rikt utbygget i Vestkirken: horæ canonicæ (jfr. Tidegärd). Ved reformasjonen gikk de to fløyer hver sin vei. De reformerte utrenset av g. alt som ikke direkte var foreskrevet i bibelen, mens Luther bare forkastet det han fant var i åpenbar strid med den. Luthers viktigste liturgiske skrifter er Formula Missæ (1523)og Deutsche Messe (1526). Den første er mer konservativ og ligger nær opp til den katolske g., men offerbønnene ved nattverden er fjernet. Deutsche Messe er særlig beregnet på å skulle være den lege manns g., og her er de fleste liturgiske prosaledd (Kyrie, Gloria, Credo o. s. v.) omdannet til salmer. I løpet av reformasjonsårhundret fikk de fleste tyske evangeliske landskirker sine egne g.-ordninger (ag ender) — mer eller mindre i tilslutning til Luthers g.-forslag. Av den forholdsvis rike gudstjenestlige arv ble imidlertid det ene ledd etter det annet mistet eller omdannet under den oppløsningsprosess som for alvor satte inn i g.-livet under pietismen og i opplysningstiden. I de fleste land som fulgte den lutherske reformasjon, ble gjerne bare messen reformert; tidebønnen derimot mistet hurtig sin betydning. Annerledes gikk det derimot i England, hvor g.-livet har hatt sin egen særpregede utvikling etter reformasjonen. Her ble de mange tidebønner redusert til to: Morning- and Evening-Prayer, og lesetekstene i disse skulle bare hentes fra bibelen. Den endrede høymesse og formularene for de kirkelige handlinger ble sammen med de to tidebønner forenet i Book of Common Prayer" som siden har vært enhetsbåndet i den anglikanske kirkes g.- liv. I liturgisk henseende har utviklingen i Norden etter reformasjonen forløpet på noe forskjellig måte, fordi ordningen i Deutsche Messe i det vesentlige ble enerådende i Danmark-Norge, mens utviklingen i Sverige-Finland mer er influert av For- 1183 mula Missæ. (For Norden se videre artiklene: Högmässa, Ukepreken, Ottesang, Tidegärd, Barnegudstjeneste, Aftonsång o.l. samt Kyrkohandbok, Kirkeritual, Evangeliebok, Passionsgudstjänst, Rättegångsgudstjänst. Reformbestrebelser. Det liturgiske gjenoppbyggingsarbeide i alle de nordiske kirker i de siste hundre år henger nøye sammen med de tilsvarende reform- og fornyelsesbestrebelser innenfor alle de vesteuropeiske kirkesamfunn. Bakgrunnen var det alminnelige forfall og oppløsningen i g.-livet og g.-formene under pietismen og rasjonalismen, hvis mer eller mindre radikale reformforslag (f.eks. i Danmark—Norge: Bastholm 1785, Adler 1797, Boisen 1806) fikk varig virkning i mange land. Oppløsningen og reduksjonen kulminerte ved midten av forrige årh., samtidig som fornyelsen tok til. Innenfor for den anglikanske kirke virket Oxford-bevegelsen for å høyne g.- livet, og i det evangeliske Tyskland virket menn som W. Löhe (1808—72) og Th. Kliefoth (1810—95). Den romersk-katolske kirke mottok betydelige impulser fra den store liturgiker P. L. P. Guéranger (1805—75) som var abbed ved benediktinerklosteret Solesmes i Frankrike. Hans gjerning er en av forutsetningene for »den 1iturgiske bevegelse» som særlig i 20. årh. har spillet en stor rolle innenfor den romersk-katolske verden. Mens denne bevegelse vil knytte tilbake til oldkirken, er det mer de reformatoriske g.-ordninger som er idealet for nåtidens tyske liturgikere (typisk er her den nye »Kirchenagende» for Rhinland og Westfalen, Gütersloh 1949). Ikke minst de evangeliske kirker har i tidligere tider hatt et noe ensidig syn på g. som et middel til religiøs oppdragelse og belæring(detpedagogiske syn). Schleiermacher (1768—1834) betraktet g. som et uttrykk for menighetens selvbevissthet (det psykologiske syn). Som en reaksjon mot disse eldre anskuelser betones i nåtiden sterkere enn før tilbedelsen s plassig. (det kultiske syn). Mot den typisk romerske oppfatning av messen som en fortjenstfull handling (det meritoriske syn) har den liturgiske bevegelse betonet 1184