utnyttet religionen til egen vinning. Resultatet var en rundskrivelse til alle amtmenn med ordre til å la H. arrestere. Før den kom, var H. igjen blitt fengslet for overtredelse av Konventikelplakaten. Han ble stilt for en kgl. undersøkelseskommisjon som av, forskjellige grunner kom til å arbeide med hans sak i 9 år. I mellomtiden sat H. fengslet, de første 2 år i så strengt fengsel at hans helse ble nedbrutt. I 1809 ble han midlertidig løslatt for å anlegge saltkokerier på statens oppdrag; H. forstod seg på slike anlegg. I 1811 ble han satt på fri fot. Dommen falt 1813 og lød på 2 års festningsarbeid. H. appellerte til Overkriminalretten, som 1814 nedsatte straffen til 1000 Rdl.s bot for overtredelse av Konventikelplakaten og fornærmelige uttalelser om »Lærestanden» men frifant ham for tiltale for sektstiftelse og økonomisk utnyttelse av sine tilhengere. Etter dommen bosatte H. seg på en gård utenfor Christiania og kom snart økonomisk på fote igjen. Han oppgav reisevirksomheten, men pleiet forbindelsen med »vennene» ved brevskrivning og fortsatte sitt forfatterskap bl. a. med det merkelige skrift »Religiøse Følelser» (1817). Nå hadde han også omgang med prester og andre embetsmenn og døde som en aktet mann i 1824. H.s kristendomsforkynnelse tok sikte på omvendelse og helliggjørelse. Han mente selv at han var luthersk ortodoks, men han aksentuerte lovens og gjerningenes betydning på en slik måte at hans kritiker professor Stenersen i en bok 1827 kunne påvise at han her avvek fra den ortodokse lutherdom. Han skiller seg fra pietistene ved sin høye vurdering av det jordiske kallsarbeide, og fra herrnhuterne ved å understreke helliggjørelsen og gjerningene. H. oppviser en rørende trofasthet mot den kirke som forstod ham så lite og behandlet ham så ille. I sitt »Testament til hans Venner» (1821) advarer han mot separatisme og formaner vennene til å gå til kirkens gudstjenester og motta sakramentene av dens prester. H.s tilhengere, haugianerne, med selvbetegnelsen »Vennerne», var nesten uteluk- 1225 HAUGE kende rekruttert fra bondestanden. Når vi møter dem i byene, er de gjerne innflyttere. Mange av første og annen generasjon virket som omreisende forkynnere, mens de fleste forholdt seg stille. De fleste legpredikanter innstilte virksomheten ved H.s fengslig 1804, men den ble gjenopptatt etter 1814. Haugianerne representerte konventikelfromhet forenet med kirketroskap. De var regelmessige kirkegjengere og gikk til alters vår og høst, men levde sitt mest intense religigse liv innenfor vennesamfunnet, hvor »de eldste» naturlig tok ledelsen i kraft av sin kristne modenhet og erfaring. Haugianerne er Norges puritanere, med en alvorlig og lovpreget fromhet. Holdningen overfor »mellomting» som musikk, dans og fornøyelser var avvisende. Hos noen få av dem møter vi kulturinteresser. Derimot var merkantile interesser et gjennomgående trekk. Mange haugianere ble forretningsmenn og industridrivende og med sin flid, sparsommelighet og strenge livsform arbeidet de seg raskt opp til velstand. I politikken gjorde de seg gjeldende fra 1814, da 3 av bøndene i den grunnlovgivende forsamling var haugianere. I 1830-årene utgjorde haugianerne kjernen i bondeopposisjonen på Stortinget. 1842 lyktes det dem etter lang kamp med støtte av liberale politikere å få opphevet Konventikelplakaten. I 1830—40-årene skifter deres fromhet karakter. Den blir mere evangelisk, mindre lovpreget. Overgangen skyldes særlig salmedikterinnen Berthe Canutte Aarflot (1795—1859) og legpredikanten A. N. Haave (1809—67). Den betydelige avstand mellom presteskapet og haugianerne, som var socialt betinget, svant etterhånden, særlig etterat det under den Johnsonske vekkelse (se Johnson, Gisle) var oppstått en legmannsvennlig prestetype. Under prestelig ledelse ble så legmannsbevegelsen i 50- og 60-årene organisert i indremisjonsforeninger og gikk derved over i et nytt stadium. Litt.: En samlet utgave av H.s skrifter er under utgivelse ved H. Ording (Oslo 1947—); selvbiografien H. N. H.s Reiser og vigtigste Hændelser, utgitt i 3. ed. med noter av H. G. Heggtveit og O. Kolsrud (Kristiania 1914). A. Chr. 1226