»skolen» representerer, dekket av mesterens autoritet. H.s utsagn foreligger overhodet bare i den form »skolen» gav dem; en nöyaktig sondring er ikke mulig. Visse vink gir den rytmiske form og den gamle profetstil, men også de innholdsmessige kriterier og de klare hentydninger til den judeiske bakgrunn. H. selv synes i hovedsaken å ha vært straffeforkynner av de gamle domsprofeters art, en meningsfelle av Jeremia. Bortförelsen er Jahves velfortjente straff for utuktig avgudsdyrkelse, all slags kultisk »urenhet» og moralske forsyndelser. Babylonerne har rett, både fordi de er Jahves kallede strafferedskaper, hvis åk skal bæres i ydmykhet, og fordi Judas opprör er brudd på tro og lover. Forbund med Egypt er forbund med Jahves motstandere like fra utferden av; de bortförtes håp om en snarlig vending av lagnaden er fåfengt, Jerusalems definitive fall uigjenkallelig besluttet av Jahve; og sammen med det skal også forbundsfellene Egypt og Tyrus gå til grunne. — Det er oppfyllelsen av alt dette som har gjort H. til autoritet for disippelflokken også etter hjemkomsten. — Om H. også har hatt som kall å forkynne gjenreisningen, tör være tvilsomt (2: 10); men hans krav om bot og omvendelse vil i allfall skape forutsetningen for en gjenreisning. Disippelkretsen står midt oppe i den åndelige strid etter hjemkomsten. Den representerer eksilens, »gola'ens», religiöse syn: det egentlige Israel er etterkommerne av »de bortförte»; »landfolket» (am ha’a'ræs) er en massa perditionis. De kjemper for gjennomförelsen av Deuteronomium mot bamua’- kultusen (se Palestina), som de oppfatter som avgudsdyrkelse, og annen »urenhet» og hedenskap. De står nær presteskapet, og representerer på mange måter »Hellighetslovens» ideer og de sadokidiske presters interesser; strengere enn Deut. vil de reservere presteskapet for »de levittiske prester av Sadoks ætt», mens de andre levitter, som har tjent ved bamd'ene bare skal ha underordnede stillinger ved templet. — I disse kretsene er udviklet en religiös historiefilosofi, som deuteronomistenes, men med klart fremtids- 1317 HEUCH sikte. Hele Israels historie har vært synd og frafall, derfor er straffen kommen. Og den må det adspredte Israel enda bære, for enda trenges omvendelse både av de enkelte og folket; her utvikler H.-disipplene den strengeste individuelle gjengjeldelseslære: hver mann får lönn eller straff etter sin egen gjerning. Altså er ikke håpet ute! Vend om, »gjör rettferdighet», hold Jahves bud, særlig sabbaten! For sitt navns æres skyld vil Jahve da komme pakten i hug, fullbyrde straffen over de onde nabofolk, samle de adspredte, gjenreise Israel fra dets dödstilstand til nytt liv, tilintetgjöre hedningeverdenens siste store angrep (»Gog, storfyrsten av Meshek og Tubal»), forene Juda og Josef under en ideal Davidsætling, fordele landet mellom stammene, nybygge og forherlige templet, hvor hans »herlighet» igjen slår sig ned, og hvorfra velsignelsens paradisflod skal strömme ut og fruktbargjöre hele landet, trygget av den rette kultus av de rette prester i et renset tempel. Kretsen gir her uttrykk for de ideer som også preger »Hellighetsloven», som vel i sin nåv. form er omtrent samtidig. Boken, som vel, bortsett fra en rekke glosser, er en enkelt manns verk, er en i anlegget planmessig, i enkelthetene stundom mindre velordnet sammenstilling avy lengere taler og profetorakler fra kretsens forkynnelse, slik som den hadde utviklet seg omkring H.s eget utsagn som tradisjonens kjerne. Parenesestilen er fremherskende, selv om profettalens ytre attributter (visjoner, ekstasebeskrivelser osv.) oftere er brukt. Boken stammer vel fra (förste halvdel av) Ste årh. f. Kr. — Teksten er tildels meget dårlig overlevert, de mange glosser gjör den tildels enda uklarere. Litt.: Kommmentarene i de forskj.serier; G. Hölscher, Hesekiel. Der Dichter und das Buch (Giessen 1924); V. Herntrich, Ezechielproblemene (Berlin 1932); N. Messel, Ezechielfragen (Oslo 1945). S. M. HEUCH, Johan Christian (1838—1904), norsk biskop, f. i Kragerø 23. mars 1838, d. 13. febr. 1904. H. ble under studieårene påvirket av Kierkegaard, Caspari og Johnson. Etter embetseksamen 1861 studium i 1318