rakles og store mennesker som Homer og dikterinnen Sappho, de egyptiske faraoner, de babyloniske konger og de romerske keisere ved sin død er blitt opptatt i gudenes krets. I Egypt og Babylon gjaldt allerede de levende konger for guder, men i Roms offisielle kultus var det først etter sin død de ble apoteosert. Således skal f. eks. både Titus, Antoninus Pius og Konstantin ha fart til himmelen. På en bronsemedaljon fra Markus Aurelius’ tid ser man en ørn bære hans forgjenger til Olympen (E. Stauffer, Theologie des N. T., Abbildung 17). Dog er her ikke for alvor tale om en legemlig h. men kun om at de avdødes sjeler er steget Opp til gudene. 2. I G. T. hører vi om enkelte Gud særlig nærstående menns opptagelse i himmelen, men ikke i den forstand at de dermed er guddommeliggjorte. Således heter det om Henok at Gud tok ham til seg (1. Mos. 5: 24), og om Elias at han ble opptatt til himmelen i en ildvogn (2. Kong. 2: 11 f.). Når det i N. T. fortelles at Elias viste seg på forklarelsens berg sammen med Moses, synes forutsetningen å være at også M. i en særegen forstand var tatt opp til Gud. Rigtignok sies det intet uttrykkelig derom i G. T.; det heter kun at Herren selv begrov ham (5. Mos. 34: 5 f.). Heller ikke den senjødiske apokalypse som bærer navnet »Assumptio Mosis», forteller noe om en Moses’ h. Det samme gjelder den såkalte »Ascensio Jesajae». I virkeligheten er her kun tale om en midlertidig henrykkelse med påfølgende visjoner. 3. At Jesu h. står i en særstilling, er uttrykkelig understreket i N. T. Det dreier seg ikke her om en h. direkte fra jordelivet eller ved døden, men etter oppstandelsen fra de døde. At ingen annen er fart til himmelen i samme forstand som Jesus, påpekes indirekte allerede Joh. 3:13. Hans oppstigning til himmelen svarer til hans nedstigning derfra ved hans menneskevorden, 6:62. Den bestyr hans hjemgang til den himmelske fader, som han gikk ut fra, 16:28. Og den har sitt motstykke i hans gjenkomst til jorden på den ytterste dag (Ap.G. 1:11). H. er for Jesu vedkommende ensbetydende med 1325 HIMMELFART hans opphøyelse til setet ved Guds høyre hånd. (Mark. 16:19; Matt. 22:44= Ps. 110:1; 1. Petr. 3: 22.) I N. 7. finnes vel kun én beretning om h.: Ap.G. 1: 11 f. — Mark. 16: 19 tilhører ikke den opprinnelige Mark.-tekst, og i Luk. 24:51 er leddet »og for opp til himmelen» kanskje kommet inn fra Mark. 16: 19 — skjønt det er overveiende bevitnet. Men både i Jesu ord og i de apostoliske skrifter er saken selv ofte nok omtalt, dels direkte som Joh. 6:62; 20: 17; Ap.G. 2:33; 5:31; Ef. 4:8—10; 1. Petr. 3: 22, dels indirekte i utsagn om Kristi opphøyelse til setet ved Guds høyre hånd — i tilknytning til Ps. 110: 1. Således i det kristologiske spørsmål Matt. 22: 43 ff. par., og i Jesu bekjennelse for synedriet Matt. 26: 64 par., som klinger igjen i Ap.G. 2: 34 f.; Rom. 8: 34 o. fl. st. Nå begynner etter N. T. Jesu opphøyelse alt med oppstandelsen. På et sted som Fil. 2:9 er denne simpelthen innesluttet i hans opphøyelse og likedan i Hebreerbrevet. Og da Paulus i sin oppregning av den oppstandne Herres åpenbaringer 1. Kor. 15:5 ff. stiller åpenbaringen for ham på linje med åpenbaringene for de eldre apostler, skjønt den først fant sted lenge etter de firti dager Ap.G. 1:3, 9, kunne det synes som om h. ikke dannet noe skille, men som om alle åpenbaringene etter Paulus’ mening skjedde fra himmelen av, m.a.o. at han ikke regner med h. som en særskilt akt i. frelseshistorien. Men en sådan slutning er forhastet. Oppstandelsen er motsetningen til døden og begravelsen (1. Kor. 15:4) og betyr for så vidt hans tilbakevenden til jorden og til samfunnet med disiplene her. H. derimot betyr hans tilbakevenden til det oververdslige samliv med Gud, hvorfra han var gått ut, og hans »sessio ad dextram Dei». Men likeså litt som Guds boen i himmelen opphever hans allestedsnærværelse, betyr Kristi h. at han dermed er atskilt fra jorden. Det gir Matt. uttrykk for, idet han slutter ikke med en beretning om Jesu h. men med den oppstandnes løfte at han vil være med sine alle dager inntil verdens ende. Sml. Åpb. 1:12 ff. (Han vandrer mellom de syv lysestaker.) 1326