HÖGMÄSSA bejde med gudstjenestens væsen og form og at virkeliggøre den erkendelse, vi derigennem kommer til. Litt.: C. T. Engelstoft, Liturgiens eller Alterbogens og kirkeritualets historie i Danmark (Khvn 1840); W. Rothe, Det danske kirkeaar og dets perikoper (Khvn 1858); Chr. Barfoed, Vor højmesse (Khvn 1899); S. Widding, Dansk messe, tide- og psalmesang 1528—1573 (Khvn 1933); J. Eilschou-Holm, Malmømessen (i Kirken 1930); N. Jesperssøn, Graduale, udg. af Dansk organist- og kantorsamfund (Khvn 1935); L. Koch, Gudstjenesten i den danske kirke efter reformationen (i Kirkehistoriske samlinger, 5 Række, Khvn 1901—1903, s. 1 ff.— 161 ff.—337 ff.); J. P. Larsen, Gudstjeneste og salmesang (Dansk kirkesangs aarbog 1941). Forslag til en dansk højmesseliturgi. Udg. af Dansk kirkesang (Dansk kirkesangs aarbog 1943); K. E. Skydsgaard, Kirkens gudstjeneste (i Haandbog i kristendomskundskab, VI, Khvn, 1943); J. Oskar Andersen, Forstaaelsen af gudstjenesten (i Dansk Kirkeliv, 1947); M. W. Olsen, M. Luthers gudstjenesteordninger og evangeliskluthersk gudstjeneste i Danmark (Khvn 1951); S. Sørensen, Kirkens liturgi (Khvn 1952; giver en god fremstilling af dansk højmesse i dag). K.E. Sk. Norge. H.s historie i Norge fulgte i tiden inntil 1814 i alt vesentlig utviklingen i Danmark — særlig etter 1685, da begge land fikk en felles liturgisk håndbok (Kirkeritualet). Oppløsningen av h. under o p plysningstiden fikk i Norge imidlertid ikke riktig det samme omfang som i Danmark, bl. a. fordi den for tiden typiske salmebok: »Den evangelisk-kristelige» (1799) og den tilsvarende reduserte h.-form (1802) aldri fikk avgjørende innpass i Norge. Men det er karakteristisk at det i 1850 kom en bestemmelse om at messen av evangeliet samt trossalmen skulle falle bort i byene på alminnelige søndager. I den følgende tid ble gjenreisingen av h. ofte drøftet, men mer konkrete forslag fremkom først i 70- og 80-årene. Avgjørende ble det »Udkast til en forandret Høimesse-Liturgi» som prestene Hesselberg og Gustav Jensen utgav 1883 — et forslag som bl. a. bærer preg av påvirkning fra tyske agender (Bayern og Preussen). Utkastets hovedtendens var å gjenvinne de gamle liturgiske ledd (Kyrie, 1403 Gloria o. s. v.). Med visse endringer ble forslaget godkjent 1886 (Den fullstendigere form), dog således at den gamle h. (Den kortere form) fortsatt kunne brukes ved siden av den nye; de to nye kirkebønner skulle dog brukes i begge former. (Menighetenes rett til fritt valg mellom disse to h.-former falt automatisk vekk i 1920.) 1886 ble det også innført to nye tekstrekker — under sterk påvirkning fra de nye svenske tekster — og det følgende år ble også kollektene revidert. 1914 ble nattverd-liturgien en del endret: således ble nu nattverd-formaningen (fra 16. årh.) erstattet av en nattverdbønn og Fader vår ble stillet etter Innstiftelsesordene så denne bønn kom umiddelbart foran distribusjonen. Denne siste endring ble dog gjort om igjen i den h. som nu brukes (1920), og som i det vesentlige er stiftsprost Gustav Jensens verk. Ordningen er her: stille bønn (1920) eller »klokkerbønnen» i kordøren (1685), salme, syndsbekjennelse med Kyrie og Gloria (1886), kollektbønn, epistel, salme, evangelium (med menighetens svar: Gud være lovet for sitt glade budskap), den apostolske trosbekjennelse (i prosaform siden 1886), salme, preken, salme, kirkebønn (1886, før 1920 bedt på prekestolen), salme, prefasjon med Sanctus (1886), nattverdbønn (1914 og 1920) med »O du Guds lam», Fader vår og Innstiftelsesordene, distribusjon med nattverdønsket (1685), salme, takkekollekt (16. årh.), velsignelsen, salme, stille bønn eller klokkerbønn, 3X3 klokkeslag. H. med nattverd er i denne ordning forutsatt som det normale; når det ikke er kommunion, kommer Fader vår umiddelbart etter kirkebønnen, så en salme, takkekollekten »for Ordet» (16. årh.), o.s. v. Etter en del debatt i 1930-årene om visse endringer i h. nedsatte Presteforeningen en komité som i 1939 fremla et »Forslag til revisjon av høimesseliturgien». Hovedformålet her er å forkorte (tekstlesningene, kirkebønnen, salmetallet o.s.v.) og forenkle h., bl.a. ved å unngå gjentagelser (f.eks. av hilsenen »Herren være med Eder» o. 1.) ; likeledes foreslås det et »nådetilsagn» — lest av presten — mellom Kyrie og Glo- 1404