IBSEN, Henrik Johan (1828—1906), norsk dikter, f. 20. mars 1828 i Skien, d. 23. mai 1906 i Oslo. Faren var en velstående kjøpmann, men mistet hele sin formue da sønnen var åtte år gammel. Moren var en dypt religiøs natur. Den vekkelse som omkr. 1850 utgikk fra botspredikanten G. A. Lammers (trekk fra ham er rimeligvis brukt ved skildringen av »Brand») ble hans mor og søsteren Hedvig grepet av. Hedvig søkte å »omvende» broren. Det har støtt ham bort og har bidradd til å øke kløften mellom I. og hans familie og til å skjerpe hos ham følelsen för motsetningen mellom livsutfoldelse og forsagelse. Efter konfirmasjonen, sannsynligvis ved nyttår 1844, kom I. som apotekerlærling til Grimstad. Opprørstrangen som alt i barndomsårene hadde gjort sig gjeldende, får ny næring og inspirerer ham til hans første skuespill »Catilina» (1850). Inntrykkene fra februarrevolusjonen har virket, men det sentrale i stykket er Catilinas indre kamp for å drive hevnens demoner ut av sin sjel. Våren 1850 drog I. til Christiania (Oslo), ble student samme år, traff sammen med Bjørnson og A. O. Vinje, ble tiltrukket av den begynnende norske arbeiderbevegelse under Marcus Thrane, men det var opprøret mot undertrykkelse, ikke de sosialistiske ideer som kalte på ham. Fra 1851—57 opholdt Ibsen seg i Bergen som sceneinstruktør ved det der nyopprettede teater. Hans drama »Gildet paa Solhaug» (1856) gjorde stor lykke, men det nasjonal-historiske skuespill fra Norges forfallstid i det 16. årh. »Fru Inger til Østråt» (1857) skaffet I. den første store teatersucces. Det er også ekte Ibsensk i sitt grunnsyn. Ideen om »kallet> er sterkt fremme. Som Catilina hindres Fru Inger av egoistiske lidenskaper i kampen for den oppgave hun føler at Gud har kalt henne til. I Bergen fordypet I. sig i den islandske ættesaga. De helstøpte, steile personligheter fengslet ham. I 1858 hadde han »Hærmændene paa Helgeland» ferdig. Han var da atter i Christiania som artistisk direktør ved »Det norske Theater» i Møllergaten og hadde giftet sig med Susannah Thoresen. Likevel ble de nærmest følgende år en hård og smertefull tid, full av motgang og økonomiske vanskeligheter. Konflikten mellom »estetisk» flukt fra virkeligheten og »det etiske» var kommet ham nær på livet. I denne tid har S. Kierkegaard øvd innflytelse og hjulpet ham til klarhet. Kravet på »eksistens» har slått ned i ham. I:s sjelestrid mellom »det estetiske» og »det etiske» avspeiles særlig i diktet »Paa Vidderne» (1859) og i »Kjærlighedens Komedie» (1862). Tvilen på dikterkallet har meldt sig hos ham i disse trengslens år, men nøden, striden, selvransakelsen har også vært en kur som han har gått modnet og styrket ut av. I det mektige historiske skuespill »Kongsemnerne» (1863), I:s første mesterverk, går en religiøs grunntone. Kampen mellom hertug Skule og kong Haakon får sin dikteriske bærekraft fra I:s opplevelse av »kallets» guddommelig natur. Norges holdning under den dansk-tyske krig 1863—64 var i I:s øyne vitnesbyrd om en egoistisk-materialistisk ånd som han refset i flammende dikt. Indignasjonen har også satt spor i de store poetiske dramaer »Brand» (1866) og »Peer Gynt» (1867). Men det tidsbestemte er helt underordnet; de bæres av en etisk-religiøs inspirasjon. Tydeligst er »Brand» (oprinnelig episk utformet) et religiøst dikt, nær i slekt med 2