IBSEN Henrik Ibsen. Fotografi fra 1887. Kierkegaards ideer ikke bare i sin spott over statskirke og offisiell kristendom, men allermest i hevdelsen av det kristne krav om offeret. Men det er også en god del av en tyranniserende idealist i presten Brand. Dikteren synes selv å være klar over det, når han til slutning minner Brand om at Gud er Deus caritatis. »Peer Gynt» er det poetisk rikeste av I:s dikterverk, fantasifullt, sprudlende av vidd, humor og medfølelse. Det er også sterkere gjennomtrengt av kristen tankegang enn »Brand». Også i »Peer Gynt» dreier det seg om et etiskreligiøst krav: å være seg selv er å ofre seg selv. Men offertanken er dypere knyttet til den kristne kjærlighetstanken. Bare ut fra den kan Solveigskikkelsen forståes. Solveig blir Peer Gynts frelsende engel i samme grad som hun vekker hans anger og trang til å sone. Våren 1864 var I. dradd sydover. Det ble innledningen til et utenlandsopphold — dels i Italia, dels i Tysk- 3 o land — som kom til å strekke seg over 27 år. Fra begynnelsen av 1860-årene arbeidet han med planen for et drama som skulle gi den store syntese og i verdenshistorisk perspektiv skildre den konflikt som I. fra personlig erfaring og under inntrykk avy mektige tidsbegivenheter både i politikk og åndsliv (den fransk-tyske krig, Bismarck, positivistisk filosofi m. m.) så som den sentrale, brytningen mellom kristendommens livssyn og hedenskapet, d. v.s. en livsutfoldelse ubundet av kristendommens normer.Neppe noe opprør har beskjeftiget I:s tanke mer enn keiser Julians mot kristendommen og hans forsøk på å gjenreise det gamle hedenskap. Her fant I. stoffet til »Keiser og Galilæer. Et verdenshistorisk Skuespil» (1873). Keiser Julian må erkjenne sitt nederlag: kristendommen har satt inn en faktor, en metafysisk personlighetsidé, som ingen jordisk makt får bukt med. Mystikeren Maximus forkynner »Det tredje rike» som har sine røtter under »Adams Lund» og under »Korsets Tre». En slik syntese har vel også I. trodd på, men det er den religiøse makt i kristendommen som er skildret med dypest sympati og innlevelse. I 1870-årene øvde Brandes innflydelse på I., særlig når det gjaldt vendingen mot det realistiske samfunnsdrama; men han fant Brandes’s frihetsforkynnelse overfladisk. Den teologiske metafysikk som Brandes ville til livs, rev I. sig aldri helt 1øs fra. I >»Samfundets Støtter» (1877), »>Et Dukkehjem» (1879), »Gengangere» (1881), »En Folkefiende» (1882) tar dikteren ganske visst særlig sikte på personlighetens frigjørelse fra samfunnets trykk og konvensjoner. I den konflikt forherliges det sterke selvhevdende individ. Men i de senere symbolske, i psykologisk henseende langt dy- pere dramaer — rekken fra »Vildanden» (1884) og til hans siste »Naar vi døde vaagner» (1899) — trær atter motiver av etisk- religiøs, til dels kristelig karakter i forgrunnen. Jo dypere han trenger inn i menneskesjelen, ser han — som i den førnaturalistiske periode — at det som hindrer frigjørelsen av det dypeste i mennesket, dets egentlige jeg, er selvdyrkelsen og makt- 4