ISLAM Omars moské i Jerusalem. Fra slutten av 600-tallet, bygd på det sted ħvor Jerusalems tempel lå. det gjelder spörsmålet om kristendom eller jödedom, sier det seg selv at jödedommen som nasjonal-religion ikke ville ha klart å erobre og beholde et helt ikke-jödisk folk. En kulturreligion måtte komme hvis Arabia overhodet skulle ha noen religion. Den eneste eksisterende kulturreligion som da kunne komme i betraktning, var kristendommen. I stedet fikk altså araberne sin egen religion, som i sin grunnstemning er sprunget fram av kristendommen, og også senere har suget næring av denne. Etterat Muhammed i Medina hadde brutt med jödene og de kristne og fört sin tro tilbake til Abraham, står I. på egne ben. Stadig får Muhammed gjennom engelen Gabriel åpenbaringer fra den himmelske bok, umm al-kitab »bokens mor». Også »bokfolkene» har i tidens löp mottatt åpenbaringer fra denne boken, men de har forfalsket den. Med jödene kom det til fullstendig brudd. Forholdet til de kristne var hele tiden noe bedre. Karakteristisk er således Kor. 4:155, der det til jödenes synder regnes at »de har utsagt en skjendighet om Marjam (Maria)». I Kor. 5:88 blir 71 det lovt de kristne at de skal få paradiset som lönn. Det er å tilföye at Koranen godkjenner både jomfrufödselen, den ubesmittede unnfangelse og Jesu evne til å gjöre undere, en evne Muhammed fraskrev seg selv. Korsfestelsen avy Jesus derimot blir nektet, idet det blir hevdet at en annen er blitt korsfestet i hans sted, mens Jesus selv er blitt fört til himmelen. Jesus hörer ifölge Koranen med i rekken av de store profeter, som fra tid til annen er blitt sendt til menneskene for å advare og opplyse dem. Læren om disse sendebud er nest etter monoteismen den sentrale læresetningen i Koranen. Jesus har etter dette fått en fast plass i muhammedansk dogmatikk, som den siste store profet för Muhammed. Men Muhammed er »profetenes segl». Og alt fra hans tidligste tid finnes det polemikk mot kristendommen. I Kor. 112 heter det: »Si: Han er Gud, En, Gud den evige. Han har ikke födt, og heller ikke er han blitt födt, og det finnes ikke noen som er Hans like.» Dette er opprinnelig rettet mot troen pä de tre gudinnene som »Allahs dötre», men kunne også tolkes som polemikk mot den kristne treenighetslæren. I det hele må vi huske at Muhammed fra förste stund av var klar over sine egne åpenbaringers guddommelige utspring og dermed sin egen religions originalitet, selv om motsetningen til de bibelske religioner ikke stod helt tydelig for ham. Muhammed har etterhvert klarere og klarere sett motsetningen. Og han kan gå så langt som til å si: »Ta ikke jödene og de kristne til venner!» (3:56). Koranen viser således et dobbelt ansikt mot kristendommen og de kristne. Dette forklarer den mangel på konsekvens vi i Islams historie möter i styremaktenes og folkets forhold til kristendommen. Dette kan variere fra den höyeste grad av toleranse i den eldste tid til direkte forfölgelser, spesielt under tyrkerne. De kristne er på den ene siden vantro, på den andre siden står de i fölge Koranen i en særstilling. Islams historie etter Muhammed. Med sverdet skulle etter Koranens lære alle vantro bekjempes hvis de ikke frivillig under- 72