kastet seg. For avgudsdyrkernes vedkommende betydde underkastelsen også at de antok I. Bokfolkene, i förste rekke jödene og de kristne, fikk beholde sin religion, men måtte yde tributt. For I. er ikke bare en religion i vår mening, den er prinsipielt også et statsrettslig begrep. I. innebærer en teokratisk stat. Dens overhode er kaliffen (arabisk khalifa »stedfortreder, etterfölger»), som er profetens stedfortreder i alt unntagen som åpenbaringsmidler. Så opplever vi et av verdenshistoriens merkeligste erobringstog. Vel 100 år etter profetens död i 632 strekker I.s herredömme seg fra India i öst til og med Spania i vest. Riktignok begynte riket (kalifatet) alt fra om lag 800-tallet av å opplöses i mindre stater, og i 1258 gjorde mongolerne ende på det östlige kalifat med hovedstaden Bagdad. Det var tyrkerne som reddet I. Fra 1517 ble Konstantinopel, hovedstaden i de osmaniske tyrkeres rike, også I.s hovedstad. Da den europeiske kolonipolitikk satte inn, kom de fleste muhammedanske land i europeiske stormakters besiddelse. I den seneste tid har nesten alle vunnet sin selvstendighet igjen som enkeltstater. Men arabiseringen holdt så bra at arabisk ennå i våre dager er tale- og skriftspråk for 40— 50 millioner mennesker i For-Asia og Nord-Afrika. Islamiseringen holdt ennåbedre og gikk stadig videre. Vi regner nå med over 300 millioner muhammedanere. Denne nye religion, som spredte seg med en så eksplosiv fart i Asia, Afrika og Syd-Europa (Spania, Malta, Sicilia, Balkanhalvöya), hadde store indre stridigheter å gjennomgå för den omkring 900-tallet nådde fram til den relativt faste, ortodokse form, som den har beholdt like til den nyeste tid. En stor del av disse stridigheter förte til avspaltninger av en mengde »grupper» eller »sekter» fra den ortodokse »sunnittiske» (av sunna »sedvane, alminnelig, overlevert praksis») I. Motsetningene gjaldt spörsmålet om menighetens, d.v.s. statens, rettmessige leder. Men rent religiöse kontroverser kom også til. Storparten av den muhammedanske verden er ennå sun- 73 Muhammedanere i bönn med ansiktene vendt mot Mekka. nittisk, og for de fleste »sekters» vedkommende er avvikelsene fra ortodoksien ikke betydelige. De anerkjennes da også som »islamiske». Det viktigste særpartiet ble og er fremdeles sjiismen (av sji'a »parti»), som anser Muhammeds svigersönn ‘Ali og hans etterkommere som profetens rette stedfortredere, og som også i pliktlære, troslære og fromhetstype skiller seg en del fra ortodoksien, men som anerkjennes som ekte muslimisk. Angående opposisjonspartiene i den eldste I. henvises til J. Wellhausen, Die religiös-politischen Oppositionsparteien im alten Islam, Berlin 1901. I löpet av de förste 300 år etter profetens död utviklet den islamiske lov (sjari‘a) seg og gjorde I. til en nöktern, streng lov- og plikt-religion med sterkt rasjonalistisk preget dogmatikk. Den religiöse inderlighet som en saknet i pliktlære og dogmatikk, sökte mystikken, som i sin muslimiske form kalles sufisme, å innföre gjennom askese og et inderlig fromhetsliv, som til slutt gjennom forskjellige metoder og stadier skulle före til sjelens enhet med Gud i ekstasen. Også denne retningen kan bygge på Koranen, men den har mottatt sterke impulser fra orientalsk kristendom, og fikk et stadig sterkere innslag av nyplatonisk, mystiskpanteistisk spekulasjon. Gjennom al-Ghazzali (d. 1111), et av de störste navn i I.s historie, fikk mystikken, som tidligere var blitt sterkt bekjempet av ortodoksien, en 74