ser stod tempel- og slottsbyggeren Salomos ' visdom og rikdom senere i sagnets eventyr- lige glans. I virkeligheten fölte det egentlige I. hans makt som et trykkende (judeisk) fremmedvelde. Da Salomos sönn R edh abeam ved kongehyllningen i Sikem etter farens död nektet å gå med på israelittenes krav om lettelser, sa de seg lös fra Davidsætten og valgte Jaroboam til konge. Jerusalem og det tidligere benjaminittiske distrikt opp til Geba og Mispa (Tell en nasbe) fulgte med Juda. I Israel var der stadige palass- og militærrevolusjoner; også striden mellom stammene blusset opp; sjelden satt mer enn far og sönn av samme hus på tronen. I Juda var Davidstradisjonen og ættens »helg» sterk nok til å sikre ættens fortsatte herredömme. Imens hadde den politiske situasjon i Syria og Mesopotamia endret seg. Assyria var i löpet av det 9. årh. kommet til krefter igjen og hadde et forelöpig höydepunkt under Salmanassar III (859—824); dets mål var å legge Middelhavskysten under seg. Faren tvang forelöpig Damaskus til forbund med I. Her hadde omkr. 885 Omri tatt makten, grunnlagt den nye kongsstad Samaria, og gjenopprettet herredömmet over Moab. I 853 finner vi hans sönn, Ahab, sammen med Hamat, som Barhadad av Damaskus’ forbundsfeller i slaget ved Karkar mot assyrerne. Omri-ætten hadde gjenopptatt de vennskapelige forbindelser med Tyrus, Ahab var gift med Tyruskongens datter, Izebel, som hadde stor makt over ham. Hennes forsök på å innföre dyrkelsen av Melkart (Baal) som rikskultus ved siden av Jahves og på å praktisere det orientalske despoti mot gammelisraelittisk rettskjensle og sed (fortellingen om Nabots vingård) förte til den voldsomme jahvistiske reaksjon, hvis åndelige ledere var Elija og Elisa. Til denne reaksjon stöttet hærföreren Jehu seg, da han omkr. 843 gjorde oprör og utryddet Ahabætten til siste mann, og sammen med den også Judakongen Azarja. I 841 betalte Jehu tributt til Salmanassar IIl, avbildet på den s. k. »sorte obelisk». Både I. 89 ISRAEL og Juda stod faktisk under assyrisk kontroll. Etter Salmanassar III.s död ble Assyria opptatt med indre uroligheter i bortimot 80 år. Det lyktes Juda å skaffe seg adgang til Rödehavet og dermed kontroll over kavanehandelen mellom India—Arabia og Middelhavet. Dette var den egentlige kilde til den rikdom og luksus i Jerusalem og til den klassedeling og opplösning av det gamle stammesamfunns og dets moral, som profetenes straffetaler vitner om. Storgodsdannelsen og dermed eiendomslösheten og ufriheten hos de gamle fribönder var enda mer framskreden i Nordriket. Her var forbindelsene med fönikerbyene og herredömmet over ferdselsveien mellom dem og Egypt den inntektskilde som danner bakgrunnen for oppsvinget under Jaroboam Il. Det ble, som Amos hadde forutsagt, en kortvarig herlighet. I 733—832 erobret Tiglatpileser III Damaskus og tvang de syriske fyrster til underkastelse; landene ble for det meste gjort til assyriske provinser, deriblant hele Nord- og Öst-I.; befolkningen ble til dels bortfört og erstattet med kolonister fra provinsene i öst. Over resten av I., Efraimsheien med Samaria, ble Hosea (733/2—-722/1) innsatt som tributtpliktig konge; Filistea, Juda, Ammon, Moab og Edom ble skattpliktige vasallstater. Et nytt opprör förte til at Salmanasser V (727 —722) kringsatte Samaria, som falt kort etter hans etterfölger Sargon IIs (722— 705) tiltredelse (slutten av 722 eller begynnelsen av 721); landet ble gjort til provins, 27290 israelitter bortfört til »Gozan og byene i Media», og kolonister fra Babylonia, Elam og Syria bosatt istedet. 5. Ahaz’s etterfölger som konge i Juda, Hizqija (715/4—697/6) hadde vært med på oprörsplanene i 714 (Jes. 14:25 ff; 20), men trakk seg tilbake og betalte skatt. Tronskiftet i Assyria i 705, da Sanherib (Sinahêriba) (705—681) etterfulgte Sargon, ga anledning til et nytt opprörsforbund av fönikerbyene, filisterbyene og Juda, med löfte om hjelp fra Egypt; Hisqija inntok en ledende stilling; anlegget av vannledningen gjennom Siloah-tunnelen var et av hans forsvarstiltak. I 701 kom Sanherib til Palestina 90