ISRAEL og tok den ene byen etter den andre. Jerusalem ble kringsatt, den egyptiske hjelpehæren slått ved Elteke. Jerusalem berget seg dog mot å betale en svær straffetributt. Juda var redusert til fjellheiene v. for Dödehavet og åsbygdene (Sjefela) vestenfor. Med en kortvarig avbrytelse, som resulterte i en tids fangenskap i Ninive (2. Krön. 33; 11 ff), overholdt Hizqijas sönn M anasse (697/6—643/2) sin tributtplikt overfor Assyria. Men da det etter kong Asjurbanaplu’s död 626 gikk hurtig nedover med Assyrerriket, våknet i Juda håpet om en gjenreisning av Davidsriket. Kong J osija (640/39—610/9) gjennomförte i 621 en kultusreform, som religiöst sett betydde en utrensking av alle slags kanaaneiske rester og dyrkelse av assyrisk-babyloniske guddommer, og politisk betydde den fulle uavhengighetserklæring overfor Assyria. Kultusrenselsen strakte seg også ut over områder som hörte til den assyr. provins Samaria, bl.a. Betel. Dette og andre omstendigheter viser at det etter hvert lyktes Josija å legge under seg det gamle israelittiske land v. for Jordan, i hvert fall så langt opp som til Genesaretsjöen. I sluttkampen om Assyrerriket etter Ninives fall i 612 opptrådte Egypt som forbundsfelle av den siste assyrerkongen i Harran (»kronikk Gadd»); 609 rykket farao Neko ut for å ta striden op mot kaldeerne under kronprinsen Nebukadnessar. Nekos seier ville betydd at Juda igjen mistet friheten; Josija tok striden opp mot ham ved Megiddo, men falt. Som lydkonge innsatte Neko hans sönn Jojaqim (609/8—599/8). Ved Karkemisj blev Neko slått av Nebukadnessar, og Juda ble sammen med de andre palestinske småstatene babylonisk (kaldeisk) vasall. Josijas reformer og de forjettelser nasjonalistiske profeter hadde hilst både dem og Assurs fall med, hadde fremkalt en nasjonalreligiös bölge, som ikke lett lot seg dempe. Tross Jeremias mangeårige advarsler gjorde Jojaqim opprör i tillit til egyptisk hjelp; kaldeerne kringsatte Jerusalem, Jojaqim döde våren 598, og etter 3 måneders regjering måtte sönnen Jojakin overgi byen; han selv og 4—5 tusen av de leden- 91 de, blant dem profeten Ezekiel, blev fört til Babel, og hans onkel Sidqija innsatt som lydkonge. 9 år senere gjentok det samme spill seg. Babylonerne herjet landet. En kort tid hevet de kringsettingen av Jerusalem for å möte egypternes (farao Hofra’s) hjelpehær, som ble slått, og innesluttet igjen byen, som ble tatt i august 587; Jerusalem med templet og kongeborgen ble brent, murene delvis revet ned. Sidqija ble blindet, hans sönner drept, det meste av folket i byene og av overklassen deportert til Babylonia. Landet ble gjort til provins, Gedalja ben Sjafan innsatt som stattholder i Mispa; dit kom også Jeremia. Da Gedalja noen tid etter ble drept, römte kolonien i Mispa til Egypt av frykt for kaldeernes hevn, og tok Jeremia og hans venn, skriveren Baruk, med. 6. Tusener av judeere (»jöder») var slik blitt spredt ut over landene, særlig i Babylonia og Egypt. Det skyldtes Jahvereligionen, både slik som den var blitt utformet i de jerusalemske tempelkretser (Salmene!) og hos doms- og reformprofetene, at de ikke, slik som de bortförte nordisraelitter, tapte sin egenart og gikk opp i »folkeslagene». »Adspredelsen» og nödvendigheten av å rendyrke det særjödiske, som skilte dem ut fra omgivelsene, la grunnen til den utvikling av religionen i retning av 1o vreligion (nomisme), som er karakteristisk for jödedommen, og som etter hvert også böyet profetreligionen inn under dette skjema; for jödedommen blev profetene stående som formanere til å holde »Loven», og som forjettere av den Israels gjenreisning, som engang skulle komme. Ved meldingene om Kyros’ seire og Babels fall blusset det religiöst underbygde gjenreisningshåp igjen mektig opp og fant sitt fulltonende uttrykk i Deuterojesajas lyrisk höystemte forjettelser. Virkeligheten ble fattigere. Beretningene om Kyros’ tillatelse til eksulatenes hjemreise og gjenreisning av templet er så overgrodd av legende at det ikke er lett å finne den historiske kjerne i dem. I hvert fall synes allerede den gang en gruppe jöder under ledelse av en viss Sjesbassar å være 92