vent tilbake. Etter sin tronstigning 522 sendte Darius Jojakins sönnesönn Zer ubabel som stattholder til Jerusalem sammen med en gruppe eksulanter (Zak.6: 10), deriblant mange prester og levitter (Neh. 12:1). Det hang sammen med en uttrykkelig tillatelse til gjenreisning av »Himmelgudens» tempel. Dette blev ferdig i 516. De samtidige profeter Haggai’s og Zakarjas utsagn viser at dette gikk hånd i hånd med en kraftig »messiansk» oppslutning omkring Zerubabel: de håpet en omveltning i Perserriket som skulle gjöre Zerubabel til konge og gjenreise Davidsriket. Så hörer vi ikke mer om Judea för under Artaxerxes I (465—424). Når denne i år 445 sendte Nehemja* som stattholder til Judea med fullmakt til å gjenreise murene, var det fra kongens side for å sikre seg et fast stöttepunkt under en lojal mann ved rikets sörgrense. For jödedommen betydde det en sikring av dens åndelige sentrum og av den rette kultus der, den som var garantien for at Jahve ikke hadde slått hånden av sitt folk. Det betydde tillike en styrkelse av den nomistiske og eksklusive retning hos de hjemvendte eksulanter, »gola’en», i dens motsetning til >»hjemmejödene», som representerte mer uklare grenser overfor det gamle med dets mange kanaaneiske innslag. Ezras* sendelse ca. 50 år senere med kongelig fullmakt til å visitere og ordne forholdene i menigheten (provinsen) med »Loven» — höyst sannsynlig den ferdige Pentateuk — som norm betydde en ytterligere styrkelse av gola’ens åndsart og et nytt skritt på veien til den jödiske nomisme. Om provinsens omfang og tilstand i denne tiden gir byggelisten i Neh. 3 og folketallslisten i Ezra 2 en forestilling. Etter hvert får överstepresten og de fornemme prester en mer og mer fremtredende plass: i Elefantinejödenes klage til Jerusalem (408/7) står de nevnt foran rådsherrene og deres formann. I den hellenistiske tid var överstepresten allerede rykket opp till rådets formann og provinsens politiske representant, som antakelig også hadde forpaktningen av skattene til overherren. 7. Om Judeas historiei senere perser- 93 ISRAEL tid og eldre hellenistisk tid vet vi nesten intet. Gjenklanger av tidens hendinger, f. eks. Alexandertoget, finnes vel i visse yngre utsagn i profetbökene. Etter Alexanders död var Palestina som vanlig stridseple mellom Syria—Mesopotamia (Seleukidene) og Egypt (Ptolemeerne). Ptolemeus II (284 —266) sikret for trekvart hundreår det egyptiske herredömme, men i 198 erobret syrerkongen Antiokhos III (223—187) landet. Det oppstod en sterkt hellenervennlig retning. Stridighetene mellom denne og de gammeltroende og mellom medlemmene av översteprestens hus innbyrdes gav Antiokhos IV (175—163) höve til å gripe inn og fremme helleniseringen. Det legitime översteprestedömme ophörte i 171 med innsettelsen av legmannen Menelaos. Det förte til voldsomme uroligheter. Antiokhos innså at kilden lå i jödenes religion; i 168 ble det forbudt å leve etter jödisk lov, og i templet ble reist et alter for en hedensk gud. Der forekom en rekke martyrier. Dette förte til åpent oprör av »de paktstro» under ledelse av Mak kabeerætten; religionskrigen gikk snart over til en krig for politisk frihet. Det lyktes etter vekslende held Judas Makkabeus og hans brödre og etterfölgere å kaste syrerne ut av Judea, og sikre både religiös og politisk frihet, ikke minst fordi romerne blandet seg inn i striden. Til slutt hadde riket praktisk talt nådd Davidsrikets grenser. Da var det forlengst slutt med den religiöse idealisme som hadde drevet de förste makkabeere; de lovstrenge, hvoriblandt fariseernes »sekt» blev de fremste, kom mer og mer i motsetning til det verdsliggjorte fyrstehus. Är 63 ble Jerusalem erobret av romerne under Pompeius. Herodes ble innsatt som konge over den jödiske del av Palestina (37—4 f. Kr.); senere ble også andre landsdeler og byer lagt under ham. Under ham ble Jesus födt. — Herodes ville være jödenes venn, og tok fatt på den praktfulle ombygging av templet, men var likeså ivrig etter å fremme hellenistisk kultur i sitt rike. I virkeligheten var han en brutal tyrann, hvis död ble hilst med jubel og 94