JESU-LIV-FORSKNINGEN lia, ed. J. v. Roothan (Ratisb.—Romae 1911; også senere udgaver). Exercitia findes også i dansk oversættelse: St. Ignatius af Loyolas exercitiebog (Khvn 1938). W. van Nieuwenhoff, Leven van den h. Ignay 1—2 (Amsterdam 1892 f., ty. overs. Regensburg 1901; kat.) ; H. Boehmer, Die Jesuiten (4. ed. Leipzig 1921); T.J. Campbell, The jesuits 1534— 1921: A history of the Society of Jesus from its foundation (London 1921); Der Jesuitorden. Eine Enzyklopädie aus den Quellen zusammengestellt und bearbeitet von P. v. Hoensbroech 1—2 (Bern —Leipzig 1926—1927); Hj. Holmquist, Luther, Loyola, Calvin (3. ed. Lund 1926); F. Wiegand, Die Jesuiten (Leipzig 1926); Bibliothèque de la Compagnie de Jesus 1 ff. (Paris 1932); M. Heimbucher, Die Orden und Kongregationen der katholischen Kirche 1—2 (3. ed. Paderborn 1932 —1934) ; P. Dudon, Saint Ignace de Loyola (2. ed. Paris 1934; kat.) ; Index bibliographicus societatis Iesu 1—2 (Romae 1937—41; omfattende bibliografiskt arbejde); P. de Chastonay, Die Satzungen des Jesuitenordens (Einsiedeln und Köln 1938); V. Kolb, Sankt Ignatius af Loyola (Khvn 1950); J. udgiver tidsskr. Stimmen der Zeit (tidligere Stimmen aus Maria-Laach) fr. 1864. K.B. JESU-LIV-FORSKNINGEN. Kirken har ikke kanonisert noen enkelt fremstilling av Jesu liv, men et firfoldig evangelium om Jesus som Kristus, Guds Sønn. En viss historisk-biografisk interesse kommer stærkest fram i Lukasevangeliet. Alt Tatian (ca. 170) samarbeidet de fire evangelier til en sammenhengende skildring (Diatessaron), og slike evangelie-harmonier har spilt en rolle middelalderen igjennom. De forekommer stundom også i vår egen tid. Av gammel dato er også forsøk på en mer dikterisk hbearbeidelse av Jesu liv. Her kan en følge en linje fra apokryfe evangelier, over middelalderske Kristuskvad til moderne Jesusromaner. Til forhistorien for J. hører videre den fromhetsretning i Middelalderen og senere som, oftest uten å kritisere dogmet, la hovedvekten på Frelserens menneskelighet, hans fattigdom, lidelser o.s.v. Nevnes kan også den lærde innsamling av historisk sammenlikningsmateriale, særlig på 16 og 1700-tallet. Forutsetningen for den egentlige J. var dels fremveksten av historisk-kritiske metoder, dels at det kirkelige Kristusdogme og 143 læren om bibelens ufeilbarhet i historiske spørsmål begynte å tape sin makt over sinnene. Utgangspunktet for den moderne J. ligger i den engelske deism e*, hvis tanker ble overtatt og ført videre av franske opplysningsfilosofer og tyske rasjonalister. H. S. Reimarus (1694—1768), fremstilte Jesus som en politisk Messias-pretendent og disiplene som bedragere. De fragmenter som ble utgitt av Lessing (1778) fremkalte flere motskrifter og ble opptakten til den tyske J. Rasjonalistene la ellers hovedvekten på Jesu lære, spesifikt jødiske drag ble forstått som akkomodasjon til samtiden, underne forklart »naturlig». Schleiermacher s* teologi, bl. a. tankene om Jesus som religiøst »urbillede», danner en viktig forutsetning for 1800-tallets J. Typen for 1800-tallets Jesu-liv-bøker ble skapt av K. v. Hase (1829, 5. ed. 1865, nybearb. 1875). Hans verk forenet historisk kritikk med kunstnerisk evne og oppbyggelig sikte. 1835—36 utkom D. F. Strauss* »Das Leben Jesu», et verk som nesten utelukkende var viet kritikken av evangeliene. Johannesevangeliet var i sin helhet, de andre i stor utstrekning mer »myte» enn historie. Verket vakte en enorm røre, fremkalte en , rekke motskrifter, og innledet derved den blomstringstid for J. som varte århundret ut. Ved sin J. søkte »konservative» som »liberale» teologer å gi kristendommen en sikker forankring i historien. Et fast kildegrunnlag mente man, særlig fra 1860-årene av, å ha i Markus-evangeliet, hvis oppriss ble lagt til grunn for en pragmatisk psykologisk rekonstruksjon av Jesu liv og utvikling. Spørsmålet om Johannes-evangeliets historiske kildeverdi stod under en stadig, enda ikke avsluttet debatt. Av de mange »Jesu liv» fra århundrets siste halvdel må nevnes E. Renans, som vakte oppsikt og kanskje er blitt mer lest enn noe annet, takket være stilens eleganse, levende landskapsskildringer og et anstrøk av sentimentalitet. Store vitenskapelige fremstillinger ble bl.a. skrevet av Th. Keim (1867—72), B. Weiss (1882) og W. Beyschlag (1885—86). For den liberale teologi 144