'i slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. årh. hadde J. stor religiøs betydning. I den historiske Jesus, mente man å finne støtte for en frisinnet moderne kristendom. Fra dogmet, delvis også fra Paulus og all kir- kelig kristendom ville man vende tilbake til Jesus, hans »enkle lære» — om Guds faderkærlighet og menneskesjelens uendelige verdi — hans religion og hans personlighet. Omkring århundreskiftet inntrådte en alvorlig krise for denne J., en krise som vesentlig skyldtes en konsekventere anvendelse av de historisk-kritiske metoder den bygget på. En mer radikal evangeliekritikk (Wrede) viste at Markusevangeliet var »dogmatisk », like vel som Johannes og Paulus; kildegrunlaget for de psykologiske rekonstruksjoner sviktet. Den »religionshistoriske skole» viste at for urkristendommen var Jesus menighetens Herre (dens »kultheros», Bousset), ikke den store personlighet. At Jesus hadde levet, bestred bare dilletanter, men forsøkene på en rent mytisk forklaring av evangeliene, som opplevde en høykonjunktur omkring 1910, bidrog sammen med bestridelsen av Jesu sjelelige sunnhet til å skjerpe oppmerksomheten for hvor vanskelig det var å nytte evangeliene som ` kilder til å tegne et rent menneskelig, hu- mant Jesus-billede. Avgjørende betydning hadde påvisningen av at Jesu forkynnelse av Guds rike måtte forstås eskatologisk (J. Weiss 1892). I den »konsekvente eskatologi» fant A. Schweitzer nøkkelen til forståelse av Jesu liv. Han skrev J.s-historie, og viste at dens avgjørende svakhet hadde vært moderniseringen av Jesus. Det mest positive i hans egen, ensidige konsepsjon, var at han viste at den eskatologiske forventning, Messiastanken og Messiastroen, bandt jødedommen, Jesus, urkristendommen och Paulus sammen, mens det for den liberale, humaniserende J. var brutt opp en nesten uoverstigelig kløft mellom den »historiske Jesus» og historisk kristendom. At Jesus hørte hjemme i et jødisk miljø ble også ellers gjort klart, bl.a. av jødiske forskere som knyttet til det liberale Jesusbillede — for å ta Jesus til inntekt for jødedommen! 145 JESU-LIV-FORSKNINGEN Krisen i J. førte til en teologisk nyorientering, som brøt igjennom i årene etter den første verdenskrig. Metodisk vendte en seg fra de usikre biografiske rekonstruksjoner, til et grundligere studium av evangelieoverleveringen, dens plass og betydning i den eldste kirkes liv. Studiet gjaldt dels de enkelte overleveringsenheter (formhistorisk metode), dels de foreliggende evangelier, deres litterære form og særpregede vitnesbyrd. Teologisk ble hovedinteressen vendt fra rekonstruksjonen av Jesu lære og personlighet ved hjelp av historisk forskning og til det nytestamentlig-apostoliske Kristusvitnesbyrd. I stor utstrekning fulgte en den vei som midt under J.s blomstring var blitt anvist av M. Kähler (1892): ikke en hypotetisk »historisk Jesus» men den i N. T. forkynte Kristus var både det troen hadde å holde seg til og det som var det historisk givne. I de siste desennier har man delvis avvist enhver J. som en vitenskapelig uløselig og teologisk illegitim oppgave. Andre har nyttet en radikal evangeliekritikk til å vise at troen ikke kan støtte seg til et historisk billede av Jesu personlighet, men er stilt overfor det forkynte evangeliums anstøt (Bultm an n). Til tross for krise og nyorientering, særlig i den kontinentale teologi, har J. fortsatt i det 20. årh. Fremstillinger på linje med den eldre kritiske J., om enn delvis med bruk av nye metoder og innsikter, er skrevet bl.a. av S. J. Case (1927) og M. Goguel (1932). En rekke fremstillinger er skrevet av folk utenfor fagteologenes krets, bl.a. historikerne Edu. Meyer (1922) og A. T. Olmstead (1942), og den sterkt kritiske Ch. Guignebert (1933). Større oppmerksomhet vakte den sionistiske jøde J. Klausners verk (eng. overs. 1925). R. Eisler gjorde et storstilet, men fantastisk forsøk på å skildre Jesus som en mislykket, revolusjonær Messias-pretendent (1929—30). Mange Jesusskildringer har vært tydeligt preget av forfatternes egne interesser og idealer, bl.a. marxistisk klassebetonte eller religiøst-sosiale. Som representant for en vitalistisk livsmystikk skildres Jesus bl.a. av V. Grønbech (1935). I Hitlertidens Tyskland søkte 146