JESUS KRISTUS flere forskere å fremheve det »ariske» og antijødiske hos Jesus (bl.a. W. Grundmann). I den romersk katolske kirke synes interessen for J. å ha vært stigende. Adskillige fremstillinger er utkommet, både vitenskapelige (bl.a. F. Prat 1933) og mer litterære. Fremstillinger av tradisjonell type, snart religiøst liberale, snart kirkelig-konservative har vært vanligere i de angelsaksiske land enn på kontinentet (bl.a. A. C. Headlam, 3. ed. 1923). Jesus-romanenes antall stiger for hvert år, de mest bemerkelsesverdige er skrevet av den jødiske dikter Schalom Ash. De ledende protestantiske forskere har for det meste innskrenket seg til å skrive knappe skisser. Et temperamentsfullt innlegg for fornyelse av J. under utnyttelse af arkeologisk materiale, er nylig gjort av E. Stauffer. De viktigste fremskritt i J. i vårt århundre har kommet ad mer indirekte vei. Et vesentlig utvidet kjennskap til det jødiske miljø Jesus levet i, og en intensivert utforskning av urkristendommen har betydd mer for vårt kjennskap til Jesus enn de mange forsøk på å skrive hans biografi. Detaljstudier av evangelieoverleveringen gir mange viktige bidrag. Ved siden av hans eskatologiske og etiske forkynnelse, er Jesu selvvitnesbyrd, hans forhold til Israel og spørsmålet om det kirkegrunnende i hans virke stadig under debatt. Av rent historiske spørsmål er det de nærmere omstendigheter ved Jesu død og det hendelsesforløp som førte opp til den, som tildrar seg størst oppmerksomhet. Jesu død på korset står ikke bare i sentrum for den kristne tro, men er også det faste punkt J. må orientere seg ut fra. J. forteller om en forvirrende mangfold av tendenser og retninger. Snart har en søkt å utnytte den til apologi for kristendommen, snart til angrep på den. Ser man på hovedstrømmen og den dominerende tendens, har J. vært et gigantisk forsøk på å fastholde Jesu enestående religiøse betydning, under prisgivelse av det nytestamentlig-apostoliske budskap om ham som den korsfestede og oppstandne Herre og Frelser. Dette forsøk har vært dømt til å mislykkes. Uten N.T.s Kristus-budskap vil selv den høyeste vurdering av Jesu lære og person- 147 lighet ikke i lengden kunne hindre at han blir stående som en igrunnen tragisk skikkelse, som tok feil i det som for ham selv var det vesentlige: den uløselige sammenheng mellom Guds rikes komme og hans egen sendelse til Israel. Det var en illusjon å tro at det var mulig å vende tilbake fra »kirkens Kristus» til den »historiske Jesus». Men det forhindrer ikke at vitenskapen stadig vil måtte arbeide videre med J., og at spørsmålet om hva vi rent historisk kan vite om Jesus også har teologisk og kirkelig interesse, så sant Kristusbekjennelse og kristologi ikke gjelder almene ideér, men den Jesus Kristus som levde i historien og derfor også kan gøres til objekt for historisk forskning. Se også Jesus Kristus, Kristologi. Litt.: A. Schweitzer, Geschichte der Leben-Jesu-Forschung (2. ed. Tübingen 1913); G. Lindeskog, Die Jesusfrage im neuzeitlichen Judentum (Uppsala 1938); G. Pfannmüller, Jesus im Urteil der Jahrhunderte (2. ed. Berlin 1939); C. C. McCown, The search for the real Jesus (New York 1940); E. Sjöberg, Ville Jesus vara Messias? (Svensk exegetisk årsbok 10, Uppsala 1945); G. Lundström, Guds rike i Jesu förkunnelse (diss. Uppsala, Sthm 1947); J. G. H. Hoffman, Les Vies de Jésus et le Jésus de l'histoire (Uppsala 1947); E. Stauffer, Der Stand der neutestamentlichen Forschung (i Theologie und Liturgie hrsg. v. L. Hennig, Kassel 1952); N. A. Dahl, Problemet »den historiske Jesus» (i dens., Rett Iære og kjetterske meninger, Oslo 1953). N. A. D. JESUS KRISTUS. 1. Jesu liv og virke. Navnet. »Jesus» er et vanlig jødisk navn, Jeshua’, en kortform for Jehoshu’a, Josva. »Kristus» (Xpıot6g) er den greske oversettelse av »Messias» =den salvede. Alt i den eldste gresktalende kirke (i Antiokia?) ble J. navnet på den Jesus som ble korsfestet under Pontius Pilatus og som kirken bekjenner som »Guds Sønn, vår Herre». Bare sjelden benevnes han med farsnavnet »Jesus Josefs sønn» (Joh. 1:46; 6:42). Ganske vanlig i tradisjoner som går tilbake til Palestina, er derimot »Jesus fra Nasareth» eller » Jesus nasoræeren» (va{apnvós vaľwpatoc). Den siste formen har gitt anledning til adskillige hypoteser (nasoræer kan tydes= »observant» 148