€l.1.), men rimeligst er likevel antakelig at også den er avledet av bynavnet Nasareth. Kilder. Antikke forfattere (Tacitus, Suetonius, Plinius) og jødiske skrifter (Talmud, muligens Josefus) inneholder sparsomme notiser om J. og hans død, formidlet ved kristne i Rom, Lilleasia og Palestina i de første århundrer. Vår eldste kilde er Paulus’ brev; de beviser Jesu liv som jøde, hans korsfestelse, og oppkomsten av Kristustroen i kretsen av hans nærmeste. De inneholder få detaljer, men røper kjennskap til en rikere overlevering. Spredte rester av ikke-kanoniske evangelier og Jesus-ord kaster lys over tradisjonens historie; hva de kan gi til utvidelse av vårt kjennskap til Jesus selv er ytterlig lite og usikkert. Hovedkildene, de fire evang elier, er ikke objektive, historiske beretninger, men »gledesbudskap», »vitnesbyrd», Mark 1:1; Joh. 20:30 f. Men de rummer en rik fylde av førstehånds erindringer, en rekke poengterte utsagn av Jesus, spredte episoder fra hans liv og beretning om hans lidelse. Denne overlevering er blit bevart, formet og omformet ved bruk av den i misjonsforkynnelse, til menighetsoppbyggelse o.1. Kritikk av tradisjonen er derfor nødvendig, men noen streng sondring mellom det som er »historisk» og det som er »menighetsteologi», lar seg ikke gjennomføre. Dette siste gjelder i særlig grad Johannesevangeliet® som har bevart en selvstendig og egenartet tradisjon, men i en meditativ samskuen av den historiske og den opphøyede J. Kildene tillater ikke noen biografi eller psykologisk karakterskildring av Jesus. Men ved hjelp av evangelienes helhetsbillede, ved kritisk detaljgranskning av overleveringen og ved å følge den historiske linje fra senjødedommen over Jesus til urkirken, kan vi vinne en temmelig sikker historisk viten om J., arten av hans virke, innholdet av hans forkynnelse og det inntrykk han gjorde på tilhengere og motstandere. Tid og sted. Jesus ble født omtrent ved vår tidsregnings begynnelse, etter Matt. 2 (Luk. 1:5) før Herodes d. stores død, 4 f.Kr. Dødsåret må ligge mellom 27 og 33 e. Kr. 149 JESUS KRISTUS Forsøksvis har man beregnet dødsdagen, en fredag som falt på dagen for påskeaftenen, 14. Nisan, (Johannes), eller på den følgende festdag (synoptikerne), til 7. april år 30. Vi vet ikke sikkert hvor lenge hans offentlige virksomhet varte, kanskje et par år (Johannes), kanskje kortere. Jesus var oppvokset i Nasaret, men hovedcentret for hans virke var Kapernaum og landsbyene omkring Genesaretsjøen. Markus’ billede av virksomhet i Galilea, reise til Jerusalem og et ganske kort opphold der, er skjematisk, overtatt fra misjonsforkynnelsen, jfr. Apg. 10:37—39. Joh. omtaler flere besøk i Jerusalem. Jesus unnvek de større helleniserte byer i Galilea og Dekapolis. På sine vandringer synes han leilighetsvis å ha kommet utenfor de egentlige jødiske land, lenger mot nord (Mark. 7:24, 8:27) og å ha dradd gjennom Samaria (Luk. 9:52; Joh. 4). Men det var til Israel han visste seg utsendt. Forutsetninger. Jesus tilhørte en jødisk håndverkerfamilie, som regnet seg for Davidsætlinger. Fromheten i det miljø hvor han vokste opp, synes å ha stått den fariseiske jødedom nær, men uten å være preget av den strengt rigorøse loviver. En viss berøring med jødisk apokalyptikk* må forutsettes. Tidlig er Jesus blitt fortrolig med skriftene, i synagogen og antagelig ved skoleundervisning. Sikkert vet vi at der er en historisk sammenheng mellom Jesus og Johannes døperens* opptreden. J. ble selv døpt og fikk flere disipler fra døperkretsen. Man har formodet at han en tid selv hadde tilhørt den. Israel, gudsfolket, tilhørte J. ikke bare av herkomst og miljø, men også i hele sin virksomhet. Guds åpenbaring i lov og profeter, Israels utvelgelse og Israels håp er den blivende forutsetning. Profet. Likesom døperen opptrådte J. som eskatologisk profet. Han forkynte at Guds rike* var nær og kalte til omvendelse. Hva »Guds rike» innebar, forutsatte han som kjent: Gud skulle ta makten som konge, dermed fulgte »denne verdens» undergang og dommen, frembruddet av en helt ny tidsalder, frelse og evig liv. I forhold til de 150