Full resolution (JPEG)
- On this page / på denna sida
- Jesus Kristus
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread.
/ Denna sida har aldrig korrekturlästs.
død har han da sett som en av de begiven-
heter som måtte gå foran rikets komme i
herlighet, et ledd i hans messianske
intronisasjon, og en stedfortredende lidelse, Mark.
10:38, 45, jfr. tankene om »Herrens
tjener»*. Selvbetegnelsen »M ennes k
esønnen»* var et hemmelighetsfullt uttrykk
for Jesu stilling: den kommende
verdensdommer var alt tilstede i det skjulte.
Disippelskaren omkring Jesus hører med
i billedet av profeten og læreren; uvanlig
var bare at han selv kalte dem. Men i denne
skaren synes han å ha sett
»Menneskesønnens» feller i jordisk ringhet og kommende
herlighet. Utvelgelsen av en krets på tolv
var en symbolsk handling, navnet Kefa,
Peter, en symbolsk forkynnelse av at den
klippe var funnet som endetidens
tempelmenighet skulle bygges på. Ved det felles
måltid virkeliggjordes samfunnet mellom de
»utvalte» og »Menneskesønnen», ved det
siste samvær — av synoptikerne vel med
rette fremstilt som et påskemäåltid — utdy-
pet til et fellesskap med den i døden
hengivne, nattverden*.
Korsfestelse og oppstandelse. Jesu
opptreden må ha vakt oppsikt, men kanskje
snarere mindre enn døperens. Ved sitt samvær
med ikke-lovfromme, helbredelser på
sabbaten o.]1. fikk han skarpe motstandere i
fariseiske kretser; selv angrep han
fariseernes og de skriftlærdes praksis. Billedet av
fariseerne og de skriftlærde som en samlet
gruppe motstandere er riktignok
skjematisert. Det egentlige initiativ til å få ham
henrettet synes å ha utgått fra de ledende
prestekretser, foranlediget ved inntoget og
tempelrenselsen og ved rykter om domsord
mot templet. Ved hjelp av en av de tolv,
Judas Iskariot, lyktes det å arrestere Jesus
uten at det vakte oppsikt. Usikkert er om
det kom til noen formell domfellelse av
Jesus i det jødiske råd. Man foretrakk å angi
ham for den romerske landshøvding,
Pilatus, og lyktes i å få ham dømt til døden som
politisk forbryter og henrettet ved
korsfestelse.
Jesus ble tatt alene; evangeliene viser at
disiplene selv så det slik at de hadde sviktet
ham. At minnet om Jesus ble bevart og fikk
153
JESUS KRISTUS
verdenshistorisk betydning, skyldes at de
kort etter korsfestelsen ved åpenbaringer
ble overbevist om at Gud hadde oppreist
Jesus fra de døde. Jesu eskatologiske
budskap ble ført videre som budskapet om at
den korsfestede var opphøyet til messiansk
herskermakt og skulle åpenbares som
levendes og dødes dommer, kallet til
omvendelse som kall til dåp i hans navn og
tilslutning til den Kristus-troende menighet.
2. Det nytestamentlige Kristusvitnesbyrd.
Former. Den eldste, apostoliske
misjonspreken kan vi danne oss et billede av ut
fra Paulus-brevene (1. Kor. 15:1 ff.; Rom.
1: 1 ff. etc.) og talene i Ap.Gj. (kap. 2, 10,
13 etc.). Prekenen hadde karakteren av et
heroldrop (kerygma) og et frelsesbudskap
(evangelium). Midtpunktet var en beretning
om Jesu gjerning i Israel, hans død,
oppstandelse, og åpenbaringer for disiplene,
hans vitner. Dette ble tydet som oppfyllelse
av Guds løfter i Skriftene. Budskapet
munnet ut i tilbud om frelse og syndsforlatelse
i Jesu navn, og kall til omvendelse og dåp.
Dette i enkeltformuleringer varierte, men i
hovedsaken faststående, apostoliske
kerygma danner sentrum i hele N.T. I
evangeliene tjener det som ramme for fremstilling
av Jesu virke, i brevene som basis for
nærmere klargjøring av betydningen av det
som er skjedd.
Svaret på budskapet er den forpliktende
og lovprisende bekjennnelse, som på
grunnleggende måte avlegges ved dåpen,
men som skal fastholdes i alle livets
situasjoner, om nødvendig ved martyriet (Rom.
10:9 f.; Hebr. 10:23 etc.). I
menighetsforsamlingene kommer bekjennelsen til uttrykk
i lovprisning, og Jesu navn påkalles i takk
og bønn. I de mer hymnisk-liturgiske tekster
trær gjerne de historiske drag tilbake, mens
Jesu evige opphav og hans opphøyelse over
alle engler og makter blir fremhevet (Fil.
2; Kol. 1; Hebr. 1 etc.).
Også i formuleringer som snarere hører
urkristen menighetspreken til, har
Kristusvitnesbyrdet sin faste plass. De
kristne blir minnet om storheten av det som er
skjedd: det mysterium som har vært skjult
fra evighet av, er blitt åpenbart (1. Kor. 2;
154
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Project Runeberg, Wed Dec 3 01:42:28 2025
(aronsson)
(download)
<< Previous
Next >>
https://runeberg.org/ntu/2/0085.html