- Project Runeberg -  Nordisk teologisk uppslagsbok för kyrka och skola / 2. I - O /
153-154

(1952-1957) [MARC]
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Jesus Kristus

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

død har han da sett som en av de begiven- heter som måtte gå foran rikets komme i herlighet, et ledd i hans messianske intronisasjon, og en stedfortredende lidelse, Mark. 10:38, 45, jfr. tankene om »Herrens tjener»*. Selvbetegnelsen »M ennes k esønnen»* var et hemmelighetsfullt uttrykk for Jesu stilling: den kommende verdensdommer var alt tilstede i det skjulte. Disippelskaren omkring Jesus hører med i billedet av profeten og læreren; uvanlig var bare at han selv kalte dem. Men i denne skaren synes han å ha sett »Menneskesønnens» feller i jordisk ringhet og kommende herlighet. Utvelgelsen av en krets på tolv var en symbolsk handling, navnet Kefa, Peter, en symbolsk forkynnelse av at den klippe var funnet som endetidens tempelmenighet skulle bygges på. Ved det felles måltid virkeliggjordes samfunnet mellom de »utvalte» og »Menneskesønnen», ved det siste samvær — av synoptikerne vel med rette fremstilt som et påskemäåltid — utdy- pet til et fellesskap med den i døden hengivne, nattverden*. Korsfestelse og oppstandelse. Jesu opptreden må ha vakt oppsikt, men kanskje snarere mindre enn døperens. Ved sitt samvær med ikke-lovfromme, helbredelser på sabbaten o.]1. fikk han skarpe motstandere i fariseiske kretser; selv angrep han fariseernes og de skriftlærdes praksis. Billedet av fariseerne og de skriftlærde som en samlet gruppe motstandere er riktignok skjematisert. Det egentlige initiativ til å få ham henrettet synes å ha utgått fra de ledende prestekretser, foranlediget ved inntoget og tempelrenselsen og ved rykter om domsord mot templet. Ved hjelp av en av de tolv, Judas Iskariot, lyktes det å arrestere Jesus uten at det vakte oppsikt. Usikkert er om det kom til noen formell domfellelse av Jesus i det jødiske råd. Man foretrakk å angi ham for den romerske landshøvding, Pilatus, og lyktes i å få ham dømt til døden som politisk forbryter og henrettet ved korsfestelse. Jesus ble tatt alene; evangeliene viser at disiplene selv så det slik at de hadde sviktet ham. At minnet om Jesus ble bevart og fikk 153 JESUS KRISTUS verdenshistorisk betydning, skyldes at de kort etter korsfestelsen ved åpenbaringer ble overbevist om at Gud hadde oppreist Jesus fra de døde. Jesu eskatologiske budskap ble ført videre som budskapet om at den korsfestede var opphøyet til messiansk herskermakt og skulle åpenbares som levendes og dødes dommer, kallet til omvendelse som kall til dåp i hans navn og tilslutning til den Kristus-troende menighet. 2. Det nytestamentlige Kristusvitnesbyrd. Former. Den eldste, apostoliske misjonspreken kan vi danne oss et billede av ut fra Paulus-brevene (1. Kor. 15:1 ff.; Rom. 1: 1 ff. etc.) og talene i Ap.Gj. (kap. 2, 10, 13 etc.). Prekenen hadde karakteren av et heroldrop (kerygma) og et frelsesbudskap (evangelium). Midtpunktet var en beretning om Jesu gjerning i Israel, hans død, oppstandelse, og åpenbaringer for disiplene, hans vitner. Dette ble tydet som oppfyllelse av Guds løfter i Skriftene. Budskapet munnet ut i tilbud om frelse og syndsforlatelse i Jesu navn, og kall til omvendelse og dåp. Dette i enkeltformuleringer varierte, men i hovedsaken faststående, apostoliske kerygma danner sentrum i hele N.T. I evangeliene tjener det som ramme for fremstilling av Jesu virke, i brevene som basis for nærmere klargjøring av betydningen av det som er skjedd. Svaret på budskapet er den forpliktende og lovprisende bekjennnelse, som på grunnleggende måte avlegges ved dåpen, men som skal fastholdes i alle livets situasjoner, om nødvendig ved martyriet (Rom. 10:9 f.; Hebr. 10:23 etc.). I menighetsforsamlingene kommer bekjennelsen til uttrykk i lovprisning, og Jesu navn påkalles i takk og bønn. I de mer hymnisk-liturgiske tekster trær gjerne de historiske drag tilbake, mens Jesu evige opphav og hans opphøyelse over alle engler og makter blir fremhevet (Fil. 2; Kol. 1; Hebr. 1 etc.). Også i formuleringer som snarere hører urkristen menighetspreken til, har Kristusvitnesbyrdet sin faste plass. De kristne blir minnet om storheten av det som er skjedd: det mysterium som har vært skjult fra evighet av, er blitt åpenbart (1. Kor. 2; 154

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Wed Dec 3 01:42:28 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ntu/2/0085.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free