JESUS KRISTUS Ef. 3 etc.). På forskjellig vis innføyes Kristusvitnesbyrd i ord til trøst, oppmuntring og formaning. Snart tales det om motsetningen mellom det som var før og den nye eksistens i Kristus (f. eks. Ef. 2), snart om formålet med Kristi gjerning (f. eks. 2. Kor. 5: 14 f., 21), snart om det forbilledlige ved den (f.eks. Rom. 15:3, 7 f.). Kristusvitnesbyrdet er en proklamasjon og en tolkning av det som er skjedd: Guds gjerning i J. Det tjener bestemte formål: misjon, oppbygging av menighetene, lovprisning av Gud. Objektiv, nøytral historiefremstilling eller abstrakt, dogmatisk lære finner vi lite eller intet av i N. T. Men det gripes tilbake til det grunnleggende Kristusbudskap også når det gjelder å avvise falsk lære (f.eks. 1. Kor. 15; Kol.), og bekjennelsen kan formes med direkte brodd mot kristologiske hæresier (1. Joh. 4:2 f.). Hovedinnhold. N. T.s Kristusvitnesbyrd er et eskatologisk budskap, som knytter til Jesu egen forkynnelse. Enten han kalles Menneskesønnen, Messias eller Herren blir Jesus forkynt som den kommende dommer, frelser og hersker (1. Tess. 1:9 f.; Fil. 3: 20; Ap.Gj. 3:20 f., 17:31). Selv om håpet om hans komme (parusi) ikke alltid er like aktuelt, fastholdes det også i de seneste skrifter i N. T. (2. Pet. 3). Grunnlaget for håpet er det som allerede er skjedd, fremfor alt Jesu død og oppstandelse. En rekke billeder og forestillinger — stedfortredelse, offer, forsoning, løsk jøpelse, kamp og seier o.s.v. — tjener til å klargjøre betydningen av Jesu død for oss. Den er grunnlaget for den nye pakt, de troende er fridd ut fra hele den gamle livssammenheng i synd og død, under Satans velde og Guds vrede. Som lemmer av det eiendomsfolk J. vant ved sin død, kan de med frimodighet se fram til Kristi komme og dommen. Grunnlaget for hele det nytestamentlige vitnesbyrd er at den korsfestede ikke ble værende i graven, men ble oppvakt av Gud, åpenbarte seg for disiplene og satte dem til vitner. Derfor forkynnes at korsdøden var Jesu vei til seier, ja at han nettopp på korset seiret og ble opphøyet (Joh.; jfr. Hebr.). Jesu oppstandelse* er en eskatologisk 155 begivenhet, ikke en tilbakevenden til jordisk liv, men innledningen til de dødes oppstandelse. Hans seier over døden kommer alle dem til gode som hører ham til (1. Kor. 15). Uløselig forbundet med oppstandelsen er Jesu opphøyelse (himmelfart). Den Oppstandne har fått overdradd all makt i himmel og på jord, han er gjort til Herre og Messias, innsatt i herskerstilling ved Guds høyre, som »Guds Sønn i kraft» (Matt. 28; Ap.Gj. 2; Rom. 1:4; Ef. 1: 19 ff. 0.s.v.). Men inntil enden utøver J. sin kongsmakt i strid med sine fiender (1. Kor. 15:23 ff., jfr. Åp.). Det nytestamentlige Kristusvitnesbyrd gjelder ikke en avdød person i fortiden, men den levende Herre. I den himmelske verden er han trådt fram for Gud som talsmann (paraklet) og yppersteprest, og går i forbønn for dem hvis sak han har tatt på seg og som han har skaffet soning for (Rom. 8: 34 ff.; 1. Joh. 2: 1 f.; Hebr.). Hans herrestilling er enda ikke åpenbart for alle, men han er allerede virksom i nåtiden. Hvor evangeliet forkynnes, hvor hans navn påkalles, hvor brødet brytes til minne om ham, der er han selv tilstede og virker. Vitnesbyrd om det er ikke bare under og tegn som skjer, men også utgytelsen av Den Hellige Ånd (Ap.Gj. 2), som stadig påny gis dem som døpes. Kirken er selv Kristi legeme, de troende er allerede nå »i Kristus». Gjennom profeter kan den Oppstandne gi seg til kjenne og tale (Åp.). Den enkelte kan vende sig til ham med bønnerop og også oppleve »syner av Herren» i mer mystisk henrykkelse (Ap.Gj. 7: 55 ff.; 2. Kor. 12). Men slike særlige opplevelser blir aldri hovedsaken. Det er den korsfestede og oppstandne J., forkynt i det felles, apostoliske evangelium, som forblir den eneste, urokkelige grunnvold (1. Kor. 3: 11). Hele N.T. holder fast ved at kirkens levende frelser og herre ikke er noen annen enn den Jesus som hadde levet som menneske på jorden og som var blitt korsfestet; en mann som både disiplene og hans landsmenn ellers kjente vel til. Den plass erin dringene om Jesus får innenfor Kristusvitnesbyrdet kan så variere noe. Paulus kan ìi polemisk sammenheng betone at det ikke 156