er det yttre, personlige kjennskap til Jesus det kommer an på (2. Kor. 5:17). Jesu liv er for ham et liv i fornedrelse og ringhet, i kjødet og under loven (Fil. 2:6 ff.; Gal. 4:4). Ellers i urkirken har en lagt større vekt på apostlenes personlige kjennskap til Jesus som en forutsetning for deres vitnesbyrd (Ap.Gj. 1:21 f.). Troen på Jesus som den oppstandne Kristus, Herren, ga bare en øket betydning til erindringene om hans jordeliv. De ble bevart, formet — og delvis omformet — fordi også de hørte med i Kristusvitnesbyrdet. Ikke bare hans lidelses historie, men også de enkelte hendelser fra hans liv hører med i evangeliet, fordi de sier noe om hvem og hvordan han var, den Jesus som forkynnes som den korsfestede og oppstandne Kristus. Hos Markus betones den hemmelighet som hvilte over Jesu jordeliv; inntil oppstandelsen var hans messianske herlighet skjult og ble bare glimtvis åpenbaret. Matteus fremhever sterkere hvordan profetiene ble opfylt, mens Lukas mer skildrer Jesus som velgjøreren og den lidende rettferdige. Overleveringen av Jesu ord synes fra først av å ha stått mer selvstendig ved siden av det egentlige Kristusvitnesbyrd og å ha tjent til rettledning og formaning (jfr 1. Kor. 7:10, 9:14). Hos Matteus og Lukas er så ordoverleveringen føyd inn i evangeliets ramme. Hos Johannes er vitnesbyrdet helt konsentrert om Jesu person: i ham er Gud åpenbart, sannheten, lyset og livet gitt. Kristusvitnesbyrdet er her et vitnesbyrd om den Opphøyede som i ordet, Ånden og sakramentene stadig påny kommer til sine troende, i og med at det er et vitnesbyrd om Jesu, Guds Sønns, gjerning på jorden, slik minnet om den blir levendegjort av Ånden (Joh. 14:26, 16: 14). Hele N. T. vitner om at allerede Jesu komme er en frelsesbegivenhet. Hans sendelse er en eskatologisk hendelse i tidens fylde (Gal. 4:4; jfr. Mark. 1:15). Hans fødsel av Davids ætt hører med til hans messianitet (Ap.Gj. 13:23; Rom. 1:3). Hos Matteus og Lukas fremheves at Jesus ble født inn i Davidsætten ved et nyskapende under fra Gud: unnfanget av Ånden, født av en jomfru. Men allerede før Jesu underfulle unn- 157 JESUS KRISTUS fangelse fikk plass i den offentlige forkynnelse, ble han forkynt som Guds menneskevordne Sønn, sendt av Faderen og gitt hen for oss (Rom. 8:32; jfr. Joh. 3:16). Selv hadde han gitt avkall på guddomskår og herlighet (Fil. 2:6 f.). Jesu evige opphav, hans preeksistens* fremheves ikke bare i forbindelse med hans inkarnasjon“, men også i utsagn om at skapelsen er formidlet ved ham like vel som frelsen (Kol. 1; Hebr. 1; Joh. 1). Tanken om Jesu evige opphav er sikkert førpaulinsk, fra først av lå den innesluttet i troen på ham som den eskatologiske frelser (Menneskesønnen*), senere fikk den mer selvstendig vekt og betydning. Men det som hele N.T. vitner om, er ikke en guddommeliggjørelse av en religiøs heros, men at Gud var nærværende og handlet til menneskers frelse i mennesket Jesus, den skjulte Menneskesønn, Ordet* som ble kjød. Hvem og hva Jesus er, sammenfattes i de titler og æresnavn som brukes om ham. Den eldste bekjennelse må ha lydt: Jesus er Messias, Kristus. I N.T. er Kristusnavnet delvis bevart som tittel (evangeliene; Ap.Gj.; 1. Joh.; Åp.). Delvis er det blitt en fast betegnelse, nesten et annet egennavn ved siden av »Jesus». Men også da, f.eks. hos Paulus, brukes »Kristus» fortrinsvis i sammenhenger hvor det er tale om Jesus i hans frelsergjerning. Navnet er blitt fylt med et nytt, kristent innhold ud fra Jesu virkelighet. At Jesus er Guds Sønn (Sønnen*) er også en sammenfattende formulering av bekjennelsen (jfr Joh.; 1. Joh.; Hebr.; men også ellers). Her fremheves det som er innersiden av Kristus-verdigheten, det nære forhold til Gud, enhet med Faderen i handling, fortrolighet og kjærlighet, vesen og opphav. Navnet »Herre» (xúpt0c) gir særlig uttrykk for den Oppstandnes herskerstilling, dels i forhold til kirken (»vår Herre»), dels i forhold til universet (Fil. 2: 10 f.). Alt i høflig tiltale til Jesus som lærer har en antakelig sagt »vår herre», og i bønneropet til den Oppstandne heter det: Maranatha (»Vår Herre, kom!» 1. Kor. 16:22; Åp. 22:20). Av grunnleggende betydning for utformningen av Kristusvitnesbyrdet var også Ps. 110: »Herren (Jahve) sa til min herre (’`adona'j).» 158