Gisle Johnson. Fotograjți. som er inneholdt i denne. Ved en tilsynelatende strengt logisk deduksjon fikk J. på ethvert punkt ut nøyaktig det som står i de lutherske bekjennelseskrifter, for så å bevise at dette også var bibelens lære. Hans »Grundrids af den systematiske Theologi» (1881, 2. Oppl. 1885) og posthume »Dogmehistorie» (1897) og »Kristelig Ethik» (1898) gir ikke noe inntrykk av den ildnende foreleser. J. ble tidlig en utbrent mann, som fra midten av 1860-årene bare gjentok sine »paragrafer». Da han i 1875 overlot sin lærestol til Fr. Petersen og selv foreleste kirkehistorie, mistet han enhver betydning som akademisk lærer. Men i noen årtier hadde han da påtrykt de vordende prester sitt ortodokse og samtidig pietistiske preg. 1 1851 begynte J. å holde bibellesninger i hovedstaden under enorm tilstrømning og ble snart midtpunktet i en landsomfattende vekkelse. Han opptrådte selv på mange kanter av landet og reiste i 1856 helt til Tromsø som en vekkelsens strateg for å hindre ut- 189 JONA glidning i baptistisk retning. Med samme formål skrev han 1857 » Nogle Ord om Barnedaaben» (mot presten G. A. Lammers). Han innledet forbindelse med haugianske lekpredikanter og talte sammen med dem. Hans elever var gjennomgående som han selv lavkirkelige og samarbeidet intimt med det vakte lekfolk (se Lågkyrklighet). Vekkelsen nådde gjennom dem vidt utover og gjennomsyret store deler av folket. Dens ethos var en dyster pietisme. J. var initiativtager ved stiftelsen av Christiania Indremission 1855 og Den norske Lutherstiftelse 1868, hvis formann han var til 1892. Herved ble vekkelsen organisert. Han grunnla » Theologisk Tidsskrift» 1858 og »Luthersk Kirketidende» 1863 (J. var redaktør til 1875) som organer for luthersk konfesjonalisme og pietisme. Både som forfatter og kirkepolitiker tok J. opp en hensynsløs kamp mot alt som i hans øyne var »uluthersk», og da i første rekke mot den norske grundtvigianisme*, som han og hans disipler maktet å knekke. J. har lagt grunnen til den sterke konfesjonalisme i norsk teologi og er en av Menighetsfakultetets stamfedre. Litt.: Th. Odland (i Det norske Bibelselskaps årsberetning 1895, s. 67—158); J. C. Heuch (i Nordmænd i det 19. Aarh. 2, Kristiania 1914; s. 71—92); A. Brandrud (i Det kgl. Fredriks Universitet 1811—1911, Kristiania 1911; bd 2, s. 22—830) ; Edv. Sverdrup, Fra Norges kristenliv (Kristiania 1918); L. Selmer, art. J. (i Norsk biografisk leksikon, Oslo 1936); H. Ording, Dogmatisk metode (Oslo 1939; s. 64—75); I. Welle, Norges kirkehistorie (Oslo 1948; s. 212—22); G. Ousland, En kirkehøvding. Professor G. J. som teolog og kirkemann (diss. Oslo 1950); E. Molland, Fra Hans Nielsen Hauge til Eivind Berggrav (Oslo 1951). E. M. JOMFRU FØDSEL, se Jungfrufödelse. JONA, Amittais son, en profet, som enligt 2 Kon. 14:25 förutsade framgång för den israelitiske konungen Jerobeam Il:s (c:a 784—744) krigshandlingar. Andra historiska uppgifter om honom ha icke bevarats, men författaren till den gammaltestamentliga J.- boken har använt honom som huvudpersonen i sin berättelse. 190