JUL Das Wesen des Judentums (6 ed. Frankf. a. M. 1932) ; L. Edelmann, De jødiske helligdage (Kvn 1949). H. O. JUL er nå det felles-nordiske navn på den kirkelige fest til minne om Jesu fødsel (25. desember). I en mer eller mindre beslektet form finner vi dette ord i flere germanske språk, og det peker sannsynligvis hen til en eldgammel, felles-germansk hedensk fest, hvor forestillingen om de avdødes besøk i sitt jordiske hjem mange steder har vært ganske dominerende. Festen var bare i liten grad en solfest. Sterkere var da tanken om avslutningen av det agrariske år; det er særlig de mange vegetasjonsymboler ved denne fest og det rikelige i mat og drikke som peker i denne retning. Den utbredte oppfatning å avlede ordet av hjul=solhjul er således ikke riktig. J. som Jesu fødselsfest er den yngste av kirkens tre store høytider. Den eldste kirke feiret bare påske- og pinsefesten, og den anså det overhodet som en hedensk skikk å feire årsdagen for den naturlige fødsel. Origenes (ca. 250) peker således på at bibelen bare forteller om ugudelige menneskers fødselsfest: Farao og Herodes. Den bibelske beretning i Matt. 1—2 og Luk. 2 ga heller ikke holdepunkt for nøyaktigere datering av denne begivenhet; men fra slutten av 2. årh. framkom det likevel etter hvert flere beregningsforsøk. De fleste var ganske vilkårlige konstruksjoner; tiden ble gjerne satt til en gang i april eller mai. Allerede på denne tid (i 2. årh.) feiret den østlige kirke epifania-festen (6. januar) (jfr Trettondedag jul), men her lå hovedvekten på Jesu dåp — ikke på hans fødsel. En fest som var viet bare denne begivenhet, finner vi første gang i Roma ca. 3554—60. En medvirkende årsak til at denne fest kom opp i 4. årh. var utvilsomt lærestridighetene om forholdet mellom Kristi guddom og hans menneskelige natur (arianismen*) — en strid som nettopp topper seg ì årene omkring 350. Biskop i Roma på denne tid var Liberius, og hans kamp for den rette lære har sikkert ikke vært uten betydning for oppkomsten av Kristi fødselsfest. Menigheten i Roma henla feiringen 211 av denne begivenhet til 25. desember; etter den julianske kalender var dette solhvervsdagen, som i Romerriket ble feiret ved en fest for »den uovervinnelige sol» (festum invicti solis). Kirken opptok her en bevisst konkurranse og kunne bl.a. henvise til ordene hos profeten Malakias (4:2) om »rettferdighetens sol» nemlig Jesus Kristus. Festen for Kristi fødsel fikk en hurtig utbredelse, og i løpet av hundre år var den nesten hele kirkens felleseie. Bare de monofysitiske armeniere har aldri villet anta denne fest, som dog ellers i østkirken snart fortrengte eller overstrålte den gamle epifaniafest. Chrysostomus (ca. 400) kaller den nye fest »alle festers moder», og den ble da også ganske riktig utgangspunktet for oppkomsten og fikseringen av en rekke kirkelige festdager (f.eks. Maria budskaps dag’ og andre mariafester, St. Hans dag el. Johannes døperens dag* o.s.v.) og perioder i kirkeåret (f.eks. advent*). Det kan virke eiendommelig at Annen juledag (26. desember) er viet kirkens første martyr: Stefanus (Ap.G. 6—7), men det forklares vakkert i en gammel formel hvor det heter: »I går ble Kristus født på jorden forat Stefanus i dag kunne bli født i himmelen». I kirkens gamle festkalender var Stefanus den første av de fire »Kristi følgesvenner» (comites Christi), idet 27. desember var viet apostelen Johannes, og den påfølgende dag ble feiret til minne om de uskyldige barn som led døden ved barnemordet i Betlehem (Matt. 2: 16). Middelalderen fant en symbolsk sammenheng mellom disse fire dager. Vakrest kommer det kanskje til uttrykk hos en munk på 1100-tallet hvor det heter: »Først Kristi fødsel, derpå hans Kirke — representert av martyrer (Stefanus), lærere (apostlene) og de alminnelige troende (de uskyldige barn) ». Som andre store fester fikk også Kristi fødselsfest sin oktav, som med tiden ble viet minnet om Jesu omskjærelse (Luk. 2: 21). Ved reformasjonen forsvant snart den siste av de fire j.-dager i Danmark—Norge, og under opplysningstiden ble både 3dje- og 4de-dagen strøket av festkalenderen i alle 212