p de nordiske land, slik at j.-festen da fikk ' det omfang den ennu har her i Norden. Ikke minst for den nordiske j.-fest er det ganske betegnende at det gamle hedenske navn er blitt overført på den kirkelige høy- ` tid. Mer enn noe annet sted har nemlig ved j. en mengde gamle, til dels hedenske skikker og forestillinger levd videre i alle århundrer — endog like opp i vår egen tid, om enn i en delvis kristianisert skikkelse. Vi kan her bare nevne ting som j.-ølet, flesket, grøten, neket (sv. julkärven) o.s.v., og særlig i eldre tid forestillingene om og beskyttelsesmidlene (kors 0.1.) mot »åsgårdsreien» (»lusseferden»), tusser og haugfolk; videre tegn og varsel om vær og lagnad o.s. v. For den folkelige oppfatning også i nåtiden står j. avgjort som årets viktigste fest, og dens karakter av å være en hjemmets og barnas fest betones nå undertiden sterkere enn dens rent kirkelige og kristelige innhold. Hertil bidrar naturligvis de mange hjemlige, tradisjonelle skikker og bruk, bl. a. med j.-ga ver. Disse kan dels føres tilbake til antikkens nyttårsgaver, dels har de sammenheng med Nikolausopptogets gaveutdeling (St. Nikolaus: 6. desember). Også de utkledde j-bukker har sammenheng med dette opptog. Denne helgenskikkelse er også opprinnelsen til nåtidens oppfatning av j.-nissen (engelsk: Santa Claus), som er forholdsvis sen i j.- komplekset, idet forbildet sannsynligvis er de engelske tegninger (i 19. årh.) av St. Nikolaus med hvitt helskjegg. Men det som nå mer enn noe annet er j.s framherskende symbol er j.-treet. Det finnes en forholdsvis ny legende som gjør Luther til j.-treets opphavsmann, men dette er uriktig. Bruken av j.-tre går tilbake til ca. 1500, men den eldste beskrivelse av det er fra byen Schlettstadt ca. 1600. Det omtales også i Strassburg ìi året 1605 — allerede da pyntet omtrent som nå, men uten lys; disse kommer til omtrent hundre år senere. Allerede i 18. årh. omtales det sporadisk på svenske herregårder, mens det i Norge ikke synes å ha vært brukt før i 1820-årene. I 1847 ble det brukt i Studentersamfundet i Oslo, og i 1888 finner vi det endog anvendt ved en barne- 213 JUNGFRU MARIE BEBÄÅDELSEDAG gudstjeneste i en av Oslos kirker. Ikke minst i Norge var det særlig lærerstanden som ivret for denne nye skikk som religiøst-pedagogisk verdifull. Helt fra første gang vi treffer på j.-treet, har det nemlig fått en klar kristelig-symbolsk tolkning. Skikken å bruke j.-tre har særlig funnet utbredelse på evangelisk grunn; og bare meget sent har det også trengt igjennom i romersk-katolske land. Den middelalderske bruk av j.-kr y bben i hjemmet og i kirkene er i den senere tid til dels tatt opp igjen også i de nordiske land. Se også Kirkeäåret. Litt.: H. Usener, Das Weihnachtsfest (Bonn 1889); H. F. Feilberg, Jul 1—2 (Khvn 1904); A. Meyer, Das Weihnachtsfest, seine Entstehung und Entwicklung (Tübingen 1913); H. Celander, Nordisk jul 1 (Sthm 1928); K. Meisen, Nikolauskult und Nikolausbrauch im Abendlande (Düsseldorf 1931); G. Kyhlberg, En bok om julen (2. ed. Sthm 1934); G. Lindberg, Kyrkans heliga år (Sthm 1937); M. P:n Nilsson i Årets högtider (Nordisk kultur 22, 1938); E. Birkelis under art. Förfäderskult anførte arbeider; H. Ellekilde, Vor danske jul gennem tiderne (Khvn 1943); O. Cullmann, Noël dans l'église ancienne (Neuchatel 1949); Ø. Anker, Fra juletreets barndom i Norge (i Norsk musikliv nr. 5, 1950); C.-M. Edsman, Gammalt och nytt om sista kärven och årets äring (i Rig 1949; julkärven); dens., Julkrubban (i Julhälsn. till förs. i Ärkestiftet 1951);L. W. Aall, Juletreet i Norge (Oslo 1953); dens., Julehalmen i Norge (Oslo 1953). H.F. JUNGFRU MARIE BEBÅDELSEDAG (lat. annuntiatio Mariae), firad till åminnelse av bebådelsen (Luk. 1:26 ff.), härstammar från Orienten, där den uppstod på 4000-talet, möjligen ännu tidigare. Under 600-talet började den firas även i Västerlandet. Tidpunkten för firandet av J. har skiftat. I Orienten firades festen den 7/4, i Spanien den 18/12, vilket datum bekräftades på en synod i Toledo 656. Den romerska traditionen förlade festen till den 25/3. Detta datum blev omsider gällande över hela den romerska kyrkan, ehuru det hotade att kollidera med den gamla grundregeln, att inga helgdagar fick förläggas till fastan. I motsats till många andra mariadagar (om dessa jfr Jungfru Maries kyrkogångsdag) 214