fra Vinterparten optages 55, desuden 30 til den øvrige del af kirkeåret. I Vinterparten og de få salmer til sommerhalvåret finder vi K.s egentlige arbejde med kirkesalmen. Gennemgäående er det langt kortere, også jævnere digte end i Sjungekorene, alt stærkt tekstpræget. En tone af sart inderlighed kan findes i incarnationssalmerne, navnlig »Nu kom her bud fra englekor». En særstilling indtager passionssalmerne, den store salmeserie over hele lidelseshistorien, hvortil knytter sig langfredagssalmen »Gak under Jesu kors at stå», og den mægtige påskedagssalme. »Som den gyldne sol frembryder». Tiden elskede stærke ord. K. har den følelsesstyrke, der gør, at det ikke bliver til ordbram; tillige må beundres hans viljekraft, som gør det muligt for ham uden afslappelse at gennemføre omfattende digteriske planer og sætte sit digter-jeg ind i deres situation, som synger og beder hans salmer enten ved hjemmeandagten eller kirkens gudstjeneste. Litt.: Th. Kingo, Psalmer og aandelige sange, ed. P. A. Fenger (Khvn 1827); Th. Kingo, Aandelige sjunge-chor 1—2, ed. M. Hammerich—G. Rode (Khvn 1856; facsimile); Th. Kingo, Aandelige siunge-koor, ed. A. E. Sibbernsen (Khvn 1931; heri vigtig indledning af J. Oskar Andersen); Th. Kingo, Samlede skrifter, ed. H. Brix, P. Diderichsen, F. J. Billeskov Jansen, 1—7 (Khvn 1939—45); R. Petersen, Thomas Kingo og hans samtid (Khvn 1887); Chr. Ludwigs, Thomas Kingo (Khvn 1924); F. J. Billeskov Jansen, art. Thomas Kingo (i Dansk biogr. leksikon 12, red. af P. Engelstoft—Sv. Dahl, Khvn 1937; heri mere litt.). H.V. KIRKE, se Kyrka. KIRKE-, se også Kyrk-, Kyrko-. KIRKEFEDRE (patres ecclesiae) er et æresnavn på kirkelige forfattere fra oldkirken*. Betegnelsen brukes bare om de ortodokse kirkelærere, og hvor snever grense det skal trekkes for gruppen, avhenger av hvor strengt kravet til ortodoksi fattes. Å betegne sine lærere som »fedre» er alminnelig bibelsk og oldkirkelig skikk (Irenæus, Clemens Alexandrinus, Eusebius). Problemet hvilke av fortidens forfattere kunne betegnes som »de salige fedre» ble stilt av 293 KIRKEFEDRE Vincentius av Lerinum i 434 og besvart av ham med at deres ortodoksi og hellige levnet var kriteriene. Dersom det mangler konsilvedtak om et spørsmål, kan man følge disse »tilforlatelige lærere» (magistri probabiles) når de er samstemmige. Som eksempler på kirkelærere som ikke tilhører denne kategori, nevner han Tertullian og Origenes. Østlige konsiler i det 7. og 8. årh. taler om »de anerkjente fedre». Det såkalte gelasianske dekret »de libris recipiendis et non recipiendis» (6. årh.) forsøker for første gang å oppstille en liste over verker av »de hellige fedre som er anerkjent av den katolske kirke» og nevner da Cyprian, Gregor av Nazianz, Basilius, Athanasius, Johannes Chrysostomus, Theophilus av Alexandria, Cyrillus av Alexandria, Hilarius av Poitiers, Ambrosius, Augustin, Hieronymus, Prosper av Aquitania (en lekmann!) og Leo den Store, men tilføyer »verker av alle ortodokse fedre som ikke i noe punkt har avveket fra den romerske kirke». Derimot får forfattere som Rufinus, Origenes og Eusebius bare en betinget anerkjennelse, og heretikernes og skismatikernes skrifter avvises. Fra middelalderens begynnelse av regner man vanlig at en k. skal tilfredsstille 4 krav: doctrina orthodoxa »ren lære», sanctitas vitae» »hellig liv», approbatio ecclesiae »gođkjent av kirken», antiquitas »tilhøre oldkirken». Det siste krav oppfattes nå vanlig slik at Johannes Damascenus (d. 749) og Gregor den Store (d. 604) eller Isidor av Sevilla (d. 636) gjelder for de siste k. i Østen og Vesten. Fra 8. årh. av betraktet den vestlige kirke 4 av sine k. som særlig autoritative: Ambrosius, Augustin, Hieronymus og Gregor den Store. Disse var »kirkens lærere» (doctores ecclesiae). Grekerne gav fra 9. årh. i sine liturgiske bønner en liknende særstilling til Basilius, Gregor av Nazianz og Johannes Chrysostomus, hvortil Vesten føyet Athanasius som Østkirkens fjerde store lærer. Men fra Pius V av er også middelalderlige og nyere teologer blitt anerkjent ved en »uttrykkelig erklæring» (expressa declaratio) som »kirkens lærere» (doctores ecclesiae). »Kirkens lærere» er altså ikke lenger en gruppe innenfor k. 294