sultat er lov om menighetsråd (sokneråd) og menighetsmøter (soknemoøter) 1920. M enighetsrådet består av soknepresten og 4-10 medl., valt etter regler som ved Stortingsvalg. Dets oppgave er å fremme menighetsarbeidet, delta i rådgivende avstemning om ny biskop, innstille tre blant søkerne til geistlig embete eller stilling i menigheten og forberede saker til menighetsmøtet. Dette avgjør en del saker angående gudstjenesten, språkform, salmebok o. 1. og uttaler seg om spesielle saker som blir forelagt. I 1933 kom lov om bispedømmeråd, bestående av biskopen, en prest valt av geistligheten og tre lekmenn valt av menighetsrådene. Dets oppgave er å nominere bispekandidater og fungere som bindeledd mellom menighetsrådene. (Se også Församlingsstyrelse.) 1945. En k., bestående av biskop Eivind Berggrav som formann, prof. O. Hallesby, forhenværende statsråd N. Hjelmtveit, domprost K. O. Kornelius, lagtingspresident J. Lothe, sorenskriver T. A. Lundevall og prof. Einar Molland, fikk i oppdrag innenfor det bestående forhold mellom stat og kirke å klarlegge behovet for økt medvirkning av kirkelige instanser, med fullmakt til å oppta andre spørsmål. K.s innstilling av 1948 har vært forelagt de kirkelige instanser. Proposisjon til Stortinget ble fremsatt 1951 med noen endringer, som vesentlig ville utelukke at bispeembetet svekkes ved nye organer, hvis rådgivende karakter understrekes. Bispedømmerådene, som av k. var tildelt stor myndighet, fikk denne sterkt beskåret. Proposisjonen bifalt forslaget om et kirkeråd, bestående av alle biskoper, fire prester, en repr. for hvert teol. fakultet, to lekmenn fra hvert bispedømme, to lekmenn knyttet til skolen og en kirkerettskyndig, som skulle møte en gang årlig og være rådgivende i viktigere kirkelige saker. Forslaget møtte atskillig sympati på reforminteressert kirkelig hold og ble her karakterisert som det for tiden oppnåelige av utbygning av kirkeorganisasjonen. Men i 1953 ble forslaget om et kirkeråd nedstemt av Stortinget, mens de øvrige deler av proposisjonen ble vedtatt. 305 KIRKELIG FILANTROPI Litt.: W. Haffner, Innstillinger og betenkninger 1—2 (Oslo 1925—36; 1 s. 224—26, 561—683, 2 s. 7; oversikt og litt. ang. 1859 og 1908); A. Seierstad, Kyrkjelegt reformarbeid i Norig (Bibliotheca Norvegiæ Sacræ 2, Bergen 1923; ufullendt, alm. forhist.); E. Berggrav, Kirkens ordning i Norge (Oslo 1945); J. Lavik, Spenningen i norsk kirkeliv (Oslo 1946; lekm. synspunkt). K.V. KIRKELIG, se også Kyrklig. KIRKELIG LOVGIVNING, se Kyrkolag. DE KIRKELIGE BØGER, se Kyrkans böcker. KIRKELIG FILANTROPI. Middelalderen. Den udvikling som er sket vedrørende kirkens kærlighedsvirksomhed fra oldkirkens menighedsfattigpleje, karakteriseret af den enkelte lokalmenigheds personlige omsorg for de nødlidende, til middelalderens anstaltsforsorg, var ved at blive fuldbyrdet, da kristendommen kom til Norden. Dette satte sit præg på den form, den kristelige filantropi fik i Norden. Kristendommen bragte en ny barmhjertighedens ånd ind i de nordiske lande. En ny agtelse for menneskelivet og indskærpelse af pligterne over for nødlidende gjorde sig gældende. Men det var stiftelsen, klosteret og hospitalet, der overtog kirkens filantropi. I regelen havde hvert kloster foruden et sygehus for klosterfolkene tillige et gæstehjem og en fattigstiftelse. KJostrene var tilflugtssted for alle slags nødlidende. Lægekyndige klosterbrødre tog sig af de syge, fattige og gamle; ikke sjældent svarede klosterhospitalerne til vore aldersdomshjem. På hospitalsvæsenets område gjorde en interessant udvikling sig gældende. Med sygepleje for øje fremstod en række ordener, først de ridderlige hospitalsordener, hvor særlig Johanniterordenen fik betydning for sygeplejen. Hovedklosteret for Norden var Antvorskov i Danmark, anlagt 1164, og mens hospitalstjenesten normalt trådte tilbage for kampen mod de vantro (korstogstiden), synes dette ikke have været tilfældet i Norden. Senere kom dertil de borgerlige hospitalsordener, og endelig fra det 13. årh. med opblomstringen af de middelalderlige byer byhospitalerne, oprettet af byrådene. For de spedalske (de »hospitalske») indrettedes særlige hospitaler, Sct Jørgens huse, hvor 306