KIRKERETT folket skulle holdes til »St. Olavs lov». Kristenretten, som er en del av denne, var i 16. årh. gyldig rettsgrunnlag i Norge ved siden av Kirkeordinansen 1539 og de alminnelige eller lokale resesser, som ble gitt. Både lagdømmelovene og Jons kristenrett (1277) ble oversatt til dansk. Under arbeidet med Norske Lovbog (1604) ble det iøynefallende at det manglet en norsk kirkelov. Christian IV påla 2/1 1604 de norske superintendenter å utarbeide en kirkeordinans, idet han henviste til at geistlige i Norge ofte hadde uttalt ønske om dette. På bispemøte i Bergen 22/4 til 11/5 1604 forela Anders Bendsøn Dall (Oslo) et urutkast, som han gjennomgikk op supplerte sammen med Anders Foss (Bergen) og Isak Grønbek (Trondheim), mens gamle Jørgen Erikssøn i Stavanger hadde sendt brev. Disse danskfødte superintendenter har vært tro mot sitt oppdrag: å holde seg mest mulig til den danske kirkeordinans. Likevel må deres forslag ha virket farlig fremmed, da stoffet etter omhyggelig kompilasjon er omstøpt til et velordnet og oversiktlig arbeid, med nye avsnitt om kirker og kirkegårder, disiplin og kirkestraff. Innledningene til de enkelte avsnitt har et pastoralt preg. Utkastet er blitt et kildeskrift ved at det gjenspeiler særnorske forhold, som kongebrevet påla dem å ta hensyn til. Dog omtaler de det med rette som en »Reformatz». Deres ønsker om et presteløfte til biskopen, bispeeksamen, skoleordning og kapellaners lønn ble til dels gjennomført senere, men ikke ved Kirkeordinansen 1607. Denne er et helt nytt arbeid fra kongens kanselli, som bare i liten grad har fulgt utkastet 1604. Den lange forsinkelse skyldes både dette og striden om exorcismen. Kirkeordinansen 1607 har overtatt inndelingen fra 1539, som den overveiende er avhengig av. Om faktiske forhold i Norges kirke gir den lite sikre opplysninger. Den var motivert av ønsket om uniformitet med danske kirkeforhold, og som den første Kirkeordinans med ubetinget gyldighet i Norge har den mektig bidratt til det. Den ble høytidelig kunngjort i Stavanger domkirke august 1607 i nærvær av Christian IV. 323 Litt.: En Kircke ordinantz, huor effter alle, baade geistlige oc verdslige vdi Norgis rige, skulle sig rette oc forholde (Khvn 1607); opptrykk 1657 sammen med Den norske loubog (Khvn 1657), og i H. Paus, Gamle norske love 2 (Khvn 1752); Utkast til en norsk Kirkeordinants, utg. av O. Kolsrud (i Den norske kirkes mindeskrift, Oslo 1917) sammen med Den Norske Christen Rett og sammenliknende register samt historikk. K.V. KIRKERETT er normer som fastsetter og regulerer en kirkes styreform og organisasjon, tjenesteutövelse og övrige funksjoner. Etter sitt formål og virkeområde er k. knyttet til kirken som menneskelig ordning i den ytre verden (rettskirke, ordningskirke). Kirkens karakter av åndelig fellesskap (de helliges samfunn, åndskirken) er ikke gjenstand for noen rettslig normering. Mellom disse to hovedtrekk i kirkens egenart er det både et samspill og en grense. Erkjennelsen av forskjellen er nödvendig for en rett forståelse av kirken som av k. K.s-normen har sin eksistens og funksjon i den enkelte organiserte eller selvstendig virkende kirke, men kan også i noen grad ha videre gyldighet, f.eks. når ensartede normer gjelder innenfor visse enhetsgrupper av kirker (evangelisk-lutherske, reformerte kirker o.1.). Som kirkelig rettsnorm kan en bare betrakte regler som på bindende måte fastsetter bestemte forhold, f. eks. anordning av kirkelige organer, regulering av styrefunksjon, tjenesteutövelse o.1. Til denne kategori hörer alle normer som er fastsatt i lov eller annen gyldig forskrift i vedkommende stat eller samfunn. K.s-normene utgjör da en del av statens og samfunnets rettsorden, slik som tilfellet er i stats- og folkekirkene. K. vil her ha karakter av offentligrettslige normer. I den utstrekning frittstående kirkesamfunn, frikirker o.1. har fått sin rettsstilling fastsatt i grunnlov, religionsfrihetslov, korporasjons- eller annen særlovgivning er slike normer rettsregler. Mere interne regler blir fastsatt av trossamfunnets egne organer. Slike forskrifter vil ikke ha karakter av rettsnormer i egentlig forstand. I visse tilfelle kan de likevel få rettslig betydning, f.eks. i privatrettslige forhold. Utenfor k. faller kirkelige forskrifter eller anvisninger 324