fatteren også her benytter skrevne kilder eller mundtligt traditionsstof. Det benyttede kildemateriale har forfatteren ofte optaget uændret, hvorved der kan opstå modsigelser i fremstillingen. Forfatteren har anlagt et religiøst syn, hvorefter han betragter Jahve som den, der leder historiens gang og belønner gudfrygtighed med timeligt velfærd, medens ulydighed nedkalder Jahves straf. Storhedstiden var Davids tid. Allerede under Salomo begyndte frafaldet ved hans tolerering af fremmed gudsdyrkelse. De enkelte konger får ros eller dadel efter deres holdning til højdyrkelsen og de fremmede guder. I sydriget får kun Hizkija og Josija absolut ros på grund af deres reformer af kulten, mens de andre konger og frem for alt Manasse bliver revset for deres synder, som til sidst medførte folkets deportation. I nordriget er Jeroboam I den værste synder, fordi han forledte nordriget til dyrkelse af tyrebillederne i Bethel og Dan (1. Kong. 12:26 ff.). Profeter som Elija og Elisa skildres som repræsentanter for den ægte Jahvisme, fordi de søgte at få folket til at holde fast ved den fædrene gud fra ørkentiden. Kronologien i k. frembyder om muligt endnu flere problemer end i andre skrifter i G.T. Forfatteren benytter i hvert fald to systemer. Han anfører dels de enkelte kongers regeringstid i forhold til kongen i naboriget, dels også de absolutte tal for deres regering, og i begge systemer er der modsigelser; for eks. bliver tallene for nordrigets konger fra rigsdelingen ind til Samarias fald 241 år, men for sydriget 260. Hidtil er der ikke givet nogen helt tilfredsstillende forklaring på disse uoverensstemmelser. K. er almindeligt anerkendt som et langt værdifuldere historisk kildeskrift end Krønikebøgerne*, der delvis skildrer samme tidsrum. Litt.: M. Noth, Überlieferungsgeschichtliche Studien 1 (Schriften d. Königsberger gelehrten Gesellsch. Geisteswiss. Klasse 18:2, Halle—Saale 1943). Den nyeste af de større kommentarer til k. er J. A. Montgomery, A critical and exegetical commentary on the Books of kings. Ed. by H. Gehman (i International critical commentary, 13 385 KONGREGASJONALISME Edinburgh 1951). Om kronologien se J. Begrich, Die Chronologie der Könige von Israel und Juda und die Quellen des Rahmens der Königsbücher (Tübingen 1929); S. Mowinckel, Die Chronologie der israelitischen und jüdischen Könige (i Acta Orientalia 1932); E. R. Thiele, The mysterious numbers: of the Hebrew kings (Chicago 1951). KONGREGASJONALISME. 1. Navn. Slagordet congregational som uttrykk for et bestemt kirkeideal kom i bruk i 1640-årene, omtrent samtidig i England og Amerika. På slutten av 1600-tallet oppstod betegnelsene Congregationalist og Congregationalism for tilhengere av dette kirkeideal og for denne åndsretning selv. Disse er nå de alment brukte betegnelser. Under den engelske borgerkrig ble navnet Independents anvendt, men er forlengst gått av bruk. 2. Historie. K. er den radikale form av den engelske puritanisme* og oppstod da ekstreme puritanere brøt ut av folkekirken og stiftet separatistiske menigheter, den første i Norwich i 1581. Bevegelsens pionerer var Robert Browne og Henry Barrow. Browne oppgav folkekirketanken. »Guds rike kan ikke begynne med hele sogn, men med de verdigste, om de enn er aldri så få.» Medlemmene av hans menighet ble opptatt i den ved å tiltræ dens pakt (covenant). De skulle samles til regelmessige møter under ledelse av predikanter og lærere valgt av dem selv; alt skulle gå sømmelig og ordentlig for seg; enhver hadde rett til å fremkomme med protest eller sette spørsmål under debatt. Browne sviktet sine idealer og ble før sin død presteviet i den anglikanske kirke, mens Barrow lot seg henrette for sin tro i 1593. I dogmatisk henseende var k. ortodoks calvinsk, men hadde sitt eget markerte kirkeideal: Prinsipiell avvisning av statskirke; foreningskirkelig oppfatning av kirken som en sammenslutning av bevisste kristne; avvisning av det kirkelige embete, idet ethvert medlem av kirken er »konge, prest og profet» og dens predikanter både velges av menigheten selv og får sin autoritet fra denne ved ordinasjon utført av representanter for lokalmenigheten; enkeltmenighetens fulle selvstyre. 386