KONKORDAT De tidlige kongregasjonalister var utsatt for forfølgelse i England og utvandret derfor til Nederland i flokk (1582 og 1593). Herfra utvandret i 1620 »pilgrimsfedrene» til Amerika ombord på »Mayflower» og grunnla en koloni i Massachusetts. De mange puritanske emigranter som i de følgende år drog over havet og slo seg ned i Ny-England, ble i stor utstrekning kongregasjonalister der over, for der eksisterte det ikke noen anglikansk statskirke, og de måtte organisere sine menigheter etter k.s mønster. I Ny-Englands-statene fikk hele samfunnslivet puritansk farge, og den prinsipielt antistatskirkelige k. ble statsreligion, idet staten innkrevde kirkeskatt, lønnet prester og sammenkalte synoder, mens bare kirkemedlemmer hadde borgerrett i Massachusetts inntil 1664. Statskirken fortsatte i New Haven til 1818, i Massachusetts til 1833. Amerikas to mest berømte universiteter er kongregasjonalistiske stiftelser: Harvard (1636) og Yale (1701). I England hadde k. liten fremgang inntil borgerkrigen brøt ut. Cromwell favoriserte k. og omdannet den anglikanske kirke til en independentisk statskirke. Savoy-synoden 1658 reviderte Westminster-konfesjonen så den ble konform med k.s idealer. Etter 1660 opprant tunge tider for k., men 1689 fikk dissentere religionsfrihet. Den wesleyanske vekkelse brakte på slutten av 1700-tallet nytt liv også i k. London Missionary Society, stiftet 1795, er grunnlagt av kongregasjonalister og preget av dem. I Amerika var Jonathan Edwards (sammen med metodisten Whitefield) opphav til en stor vekkelse i 1740-årene og grunnla en betydelig teologisk tradisjon, sterkt calvinsk. Fra ca. 1800 bredte k. seg vestover fra Ny-England, og nå er °/, av Amerikas k. utenfor dette område. 3. Utbredelse. I Storbritannia 0,4 mill. medlemmer, hvortil kommer søndagsskolebarn og tilhengere i videre mening. I U.S.A. 1,1 mill. medlemmer i streng mening. Australia og Sydafrika har en del kongregasjonalister, og der er betydelige misjonsmenigheter. I hele verden antagelig ca. 2,4 387 mill. medlemmer og i alt ca. 10 mill. tilhengere. 4. Organisasjon, lære, gudstjeneste. Hver enkeltmenighet har fullt selvstyre, med demokratisk avstemning som avgjør også opptagelse av nye medlemmer og valg av predikanter. Menighetene støtter hverandre økonomisk og henter råd hos hverandre, men deres fulle autonomi må ikke krenkes, heller ikke av de nasjonale sammenslutninger av menigheter (England og Wales 1833, U.S.A. 1871) eller den internasjonale sammenslutning (1891). Intet bekjennelsesskrift anerkjennes ved siden av Bibelen, og de ganger samfunnet har formulert offentlige læreuttalelser, er det understreket at disse ikke er noen lærelov. En relativt fast læretradisjon eksisterer dog. Den strenge calvinisme i læren om nådevalget er blitt sterkt oppmyket, og i dag er arminianske synsmäåter alminnelige. Usedvanlig tidlig er det i dette samfunn blitt anerkjent at bibelen skal rådspørres med den kritiske forsknings hjelp (»Declaration » 1833). Gudstjenesterommet er uten alter, og gudstjenesten uliturgisk. Sang av hymns ved siden av de bibelske salmer er innført på 1700-tallet. Isaac Watts (1674—1748) er kongregrasjonalistenes store salmedikter. Nattverd holdes vanlig en gang i måneden. Sakramentet mottas sittende. Alle kristne har adgang til å delta. Litt.: Art. »Brownism» og »Congregationalism» i Encyclopedia of religion and ethics; C. Burrage, The early English dissenters, 1—2 (Cambridge 1912); W. Walker, The creeds and platforms of congregationalism (New York 1893); W. B. Selbie, Congregationalism (London 1927); Essays congregational and catholic, ed. by A. Peel (London 1931); D. Jenkins, Congregationalism (London 1954). E. M. KONKORDAT eller »konvention» er betegnelsen for en overenskomst mellem den romersk-katolske kirke og en statsmagt. Fra kirkens side anskues k. som et privilegium, der forudsætter kirkens overherredømme, fra politisk side betragtes k. normalt som en statslov, der hviler på statens overhøjhed over kirken (se Stat og kirke), men i reali- 388