KONSIL »ofte og mange steder», undersøkte læremeninger, fordømte vranglære og ekskommuniserte vranglærere (Euseb, Kirkehistorie V, 16. 10). K. var tydelig en ekstraordinær foranstaltning. Deltagelsen var øyensynlig ikke begrenset til klerikere. Under striden i 190-årene om påskefeiringen ble det holdt synoder mange steder i kristenheten: Lilleasia, Pontus, Palestina, Rom, Gallia og det fjerne Osroëne. I Østen var de, hvis vi skal tro Euseb (Kirkehistorie V, 23), forsamlinger av biskoper, hvilket er umulig for Gallias vedkommende, hvor Irenæus var eneste biskop på dette tidspunkt (23,3). Nytt er her foruten avholdelsen av k. på så mange steder i samme sak også omtalen av synodalbrev, hvor de lokale k. meddelte sine beslutninger til de andre kirker. 2. Provinsial-k. i oldkirken. På 200-tallet møter vi oftere k. i Afrika, Italia, Syria og Egypt til drøftelse av oppståtte problemer som kirketuktspørsmålet, det novatianske skisma og lærespørsmål. Provinsial-k. ble en fast institusjon. Avholdelse hvert år er bevitnet for Kappadokia i 250-årene. Deltagere i 3. århundres k. var biskoper og klerus; stundom er også lekmenn nevnt. Men tendensen gikk overalt i retning av at bare biskoper deltok i avstemningen. De afrikanske synodalskrivelser i 250-årene utgikk bare fra de deltagende biskoper, og innen århundrets utgang var det overalt selvsagt at bare biskoper hadde stemme. Nikæa-k. i 325 bestemte (can. 5) at i enhver provins skulle alle biskoper komme sammen til k. to ganger årlig. Bestemmelsen ble gjentatt av de økumeniske k. i 381 og 451, men var vanskelig å overholde, og de økumeniske k. i 692 og 787 innskrenket seg til å forlange ett årlig provinsial-k. Provinsial-k. ble holdt under forsete av provinsens metropolit (erkebiskop) og bidro sterkt til å gjøre hver provins til en kirkelig enhet. 3. De økumeniske k. Da imperiet i Konstantin* fikk en keiser med sympati for kristendommen, ga det seg av seg selv at han gjorde k. til redskap for sin kirkepolitikk. Han lot det donatistiske skisma i Afrika avgjøres av en vesterlandsk synode i Arles 314, hvor deltagerne var oppnevnt av keiseren. 395 Samme fremgangsmäåte brukte han da han i 325 lot sammenkalle Østens biskoper og noen få representanter for Vestens kirker til en stor synode i Nikæa i anledning av den arianske strid. Nikæa-møtet var en ny k.-type, både fordi hele imperiets kristenhet var representert (Vesten dog særdeles sparsomt), og fordi møtet ble sammenkalt av keiseren og åpnet av ham, fattet sine beslutninger under påtrykk fra ham og fikk dem ratifisert og offentliggjort av ham. Alle de 7 såkalte økumeniske k. i antikken er i virkeligheten rikssynoder, sammenkalt av keiserne og holdt i nærvær av keiserlige kommissarer, og deres beslutninger ble publisert av keiserne og innlemmet i rikets lovgivning. De er utslag av statskirkelighet. Nikæa-moøtet kalte seg selv for »den store og hellige synode» og var større enn noen tidligere kirkeforsamling (kanskje 250 deltagere, i den senere tradisjon 318). Dette k. ble snart betegnet som »økumenisk». Av de k. som har fått dette navn, var møtet i Konstantinopel 381 en rent østlig synode med bare 150 deltagere. Synodene i Sardika 342, Efesus 449 (kalt »røversynoden» av Leo den Store) og Konstantinopel 754 var sammenkalt som riks-k., men er ikke blitt anerkjent som »økumeniske» fordi den dogmehistoriske utvikling har gått i annen retning enn deres beslutninger. De k. som er blitt anerkjent av både Østens og Vestens kirker, representerer milepeler i læreutviklingen: Nikæa 325 (Kristi guddom), Konstantinopel 381 (Åndens guddom), Efesus 431 (avvisning av nestorianismen), Chalcedon 451 (læren om Kristi to naturer), Konstantinopel 553 (tilnærmelse til monofysitismen), Konstantinopel 680 (Kristi to viljer) med tilleggsbestemmelser av kirkerettslig art 692, Nikæa 787 (billeddyrkelsen). Alle disse k. har også utstedt lovbestemmelser (canones) av grunnleggende betydning for utviklingen av kirkeretten. Striden mellom Rom og Byzants i det 9. årh. medførte at vesterlendingene anerkjente en synode i Konstantinopel 869 som den 8. »økumeniske» fordi den gjenopprettet det avbrutte kirkefellesskap, mens østerlendin- 396