gene anerkjente en synode 879 som brøt forbindelsen med Vesten. Flere »økumeniske» k. kjenner Østkirken ikke, for den politiske utvikling har siden gjort det umulig å samle noe konsil for hele den ortodokse kirke. (Se også Ortodoxa kyrkan.) 4. Middelalderens partikular-k. Med Romerrikets deling, oppkomsten av folkevandringsrikene og germanernes kristning var forutsetningene for de »økumeniske» k. forsvunnet. Deres arvtagere i den tidlige middelalder ble de nasjonalkirkelige k. Særlig viktige var disse synoder i Frankerriket under Karl den Store. Derimot forfalt provinsiałlsynodene og fikk først fra høymiddelalderen større betydning. I England fikk disse synoder navnet convocations og utviklet seg i senmiddelalderen til faste institusjoner med et »overhus» av biskoper og et underhus av representanter for presteskapet (således for Canterbury fra 1400-tallet). I de nordiske land finner vi et provinsial-k. i Lund 1139; etter opprettelsen av de selvstendige nasjonale kirkeprovinser faller nasjonal-k. og provinsial-k. sammen. Om diocesan-synoder se Prästmöte. 5. De pavelige k. Synoder sammenkalt av paven fikk fra ca. 1050 en ny og stigende betydning. Mens oldtidens romerske biskoper aldri deltok i synoder utenfor Rom, hendte det nå ofte at paven reiste til k. endog i Frankrike og Tyskland og da selvsagt presiderte. Særlig viktige ble de årlige fastesynoder i Rom under Gregor VII. Som økumeniske k. (nr. 9 ff. i rekken) regner Romerkirkeh de fire Lateran-synoder 1123, 1139, 1179, 1215 (viktige læreavgjørelser og reformdekreter), de to k. i Lyon 1245 og 1274 (forsøk på union med Østkirken) og synoden i Vienne 1311. 6. Reform-k. Pavedømmets autoritet ble sterkt svekket ved det skisma som oppstod i 1378 da kristenheten fikk en pave i Avignon og en i Rom og delte seg i to obødienser. I denne situasjon måtte konsiliarismen (den oppfatning at et universelt k. er kirkens høyeste autoritet) naturlig vinne terreng. Dens teori var utformet av Marsilius av Padova og Occam som lærte at et alminnelig k. kunne sammenkalles av fyrstene, 397 KONSIL og at også lekfolket burde være representert. Ved et kompromiss med episkopalismen oppstod den teori som ble basis for 1400-tallets reform-k.: lekmenn har ytringsrett, bare biskoper stemmerett. Kardinaler av begge obødienser gikk i 1409 sammen om å innkalle et k. i Pisa for å overvinne skismaet. Da resultatet var tre paver med tilhørende obødienser, sammenkalte keiser Sigismund et k.i Konstanz (1414—18, det 16. »økumeniske») som gjorde ende på skismaet og proklamerte konsiliarismen. Ett nytt reform-k. i Basel 1431 ble av paven forflyttet til Ferrara og derpå Firenze og varte helt til 1445 (reformer, union med Østen). 7. Den moderne katolicismes k. Et k.i Lateranet 1512—17, det 18. »økumeniske», under forsete av Leo X formulerte papalismens prinsipp. Etter de store rystelser og tap forårsaket av reformasjonen brakte Trient-k. 1545—63 en- konsolidering av Romerkirken ved formulering av kirkelæren i decreta, avvisning av læreoppfatninger i canones og uniformering av den katolske kultus. Etter mer enn 3 århundrer ble Vatikan-k. 1869—70 holdt som det 20. »økumeniske» og vedtok det fullt utviklede dogme om pavens primat og ufeilbarhet. I den moderne katolicisme er det universelle k. blitt en overflødig institusjon, idet paven uten noe k. kan formulere nye dogmer og revidere kirkeretten. 8. De evangeliske kirker tilkjenner etter sine prinsipper ikke k. den autoritet som de har i de ortodokse og romersk-katolske kirker. Om synoder i disse kirker se Anglikanska kyrkan, Calvinismen, Kyrkoförfattning, Kyrkomöte, Prästmöte. Den økumeniske bevegelses kirkemøter i vår tid har en annen karakter enn k., da de ikke kan treffe bindende vedtak (jfr. Ekumenik). Litt.: Samlinger av k.-akter: Sacrorum conciliorum nova et amplissima collectio 1—53, ed. J. D. Mansi (Firenze 1759—1927; ny utg. i— 53 Paris 1901—27; går til 1867); Acta et decreta sacrorum conciliorum recentiorum, Collectio Lacensis 1—7 (Freiburg i. Br. 1870—90); Statuta synodalia veteris ecclesiæ Sveo-Gothicæ, utg. av H. Reuterdahl (Lund 1841); Synodalstatuter utg. av J. Gummerus (Sthm 1902); Svenska 398