KUNST OG RELIGION kristendommen som dyrkelse ay det maktfylte Kristusbilde, Mariabilde, helgenbilde — noe som førte til bitter strid (jfr. Billede). Avvisningen av enhver billeddyrkelse opphever likevel ikke momentet av det maktfylte i kunsten: makt til å innfange livet og gi det konsentrert uttrykk i kunstverket, og derved makt over sinnet, makt til å gripe, bevege og løfte, men også til å lokke og dåre. Her kan kunst og religion møtes — eller skilles. Estetisk og religiøs opplevelse. Sammenhengen mellom kunst og religion omfatter også opplevelsens struktur. Dette gjelder ikke bare et visst felles preg av betatthet og sjelelig løftning, men endog ganske spesielle trekk. Estetisk opplevelse av naturens skjønnhet og velde er knapt til å skille fra den religiøse grepethet i betraktningen av skaperverkets storhet. Den religiøse frelsesproblematikk har sitt korrelat i den kunstneriske spenning mellom form og stoff, higen og evne, og frelsesopplevelsen har sitt motstykke i den estetiske frigjøring eller »renselse» (katharsis). Også inspirasjon er et begrep som svarer til realiteter både i religion og kunst. Dette vil ikke si at religion og estetikk faller sammen eller at kunsten er religion god nok. Karakteristisk for den estetiske opplevelse er tvert imot dens ideologiske plastisitet. I seg selv er den hverken religiøst tilstrekkelig eller religiøst mindreverdig. Den kan bestemmes religiøst eller endog spesifikt kristelig, men også ikke-kristelig eller direkte irreligiøst. Intet hindrer således at naturopplevelsen tolkes i retning av panteistisk naturmystikk eller bevisst hedensk vitalisme. Likedan kan forløsningen søkes på det rent estetiske plan uten at Gud kommer på tale, og inspirasjonen kan forstås rent immanent-psykologisk som skapende begeistring. Men det som er felles, er dels den psykologiske form, dels visse realiteter og problemer som uunngåelig møter enhver som går i dybden i det almenmenneskelige. I kraft av sin ideologiske plastisitet kan kunsten så gi dype uttrykk også for kristendommens oppfatning av og svar på livsspørsmålene. Ofte vil dessuten en kunstner 499 i kraft av livsopplevelsens dybde være utpreget religiøs. Motivets betydning. Religiøs kunst er ikke det samme som kunst med religiøst motiv. Dels kan nemlig et religiøst motiv fremstilles på en lite religiøs måte, dels kan et etter vanlige begreper ikke-religiøst motiv (landskap, portrett) gripes religiøst i den kunstneriske innlevelse. Likevel er det religiøse motiv et sentralt møtested for kunst og religion. Særlig synes det som om billedrikdommen og den menneskelige appell i kristendommens motivkrets virker stimulerende i kunstnerisk retning, samtidig som det religiøse motivet kaller på det i kunsten som er mest beslektet med religion. Religion og formtyper. Det kunstneriske formspråk som er mer eller mindre felles for en tidsalder eller en kunstretning, representerer et visst sjelelig og åndelig typepreg, en viss opplevelsestype og innstilling til virkeligheten. Derfor vil ulike stilarter og formtyper forholde seg forskjellig i religiøs henseende. Således er det ingen tilfeldighet at antikkens realisme måtte vike plassen for den byzantinske stil med dens intense uttrykkskraft i retning av det opphøyde, det hinsidighetsvendte og mysteriøse. Senere er det en tydelig forskjell på den romanske stil med dens naive inderlighet og statiske tyngde og den lidelsesfylte og lidenskapelige gotikk, full av sprengende higen og dyp mystikk. Renessansekunsten lever intenst, men samtidig spenningsfylt i det jordiske — en spenning som hos Michelangelo når det titaniske og hos El Greco utløses i ekstasen. Barokken kan virke hedensk i sin utadvendte prakt, men kan også, som i nordisk bondebarokk, uttrykke en maskulin fromhet med sterk lovsangstone. Lite religiøs er en kaprisiøs hoffstil som rokokkoen, og klassisismen var for bundet til antikke forbilder til å nå dypt i religiøs henseende. Derimot er romantikken preget av religiøs naturmystikk, og mot midten av attenhundretallet forsøkte nazarenerne i Tyskland og prerafaelittene i England å skape en religiøs uttrykksform i tilslutning til 1400-tallets italienere. Realismen engasjerte seg heller etisk-sosialt enn religiøst. Impresjonismen er 500