sterkt positivistisk bestemt med sitt program: å registrere sanseinntrykk. Symbolismen og ekspresjonismen var fra først av preget av en panteistisk eller vitalistisk naturmystikk, men har vist allsidige religiøse uttrykksmuligheter i kraft av sin kunstneriske grunntanke: å gjøre den ytre form gjennomsiktig for en indre eller høyere virkelighet. Dens fare er det krampaktige og uartikulerte. Forøvrig går ekspresjonistiske drag igjen i meget av den religiøse kunst til alle tider — i det gotiske krusifiks som i Rembrandts clair-obscur. Derimot har hverken kubistisk rasjonalisme eller surrealistisk irrasjonalisme vist affinitet til religionen, og enda mindre den revolusjonære futurisme eller den anarkistiske dadaisme. Til tross for denne sammenhengen mellom formspråk og religiøst innhold bør en vokte seg for å dogmatisere. Hovedsaken i religiøs henseende er ikke formspråket — som jo er medbestemt av hver tidsalders og hvert miljøs estetiske konvensjoner —, men den virkelighetsopplevelse som uttrykkes og den virkelighet som symboliseres i kunstverket. Denne symbolisering kan skje enten i nær tilknytning til naturen, gjennom idealisering av den eller ved å slå den i stykker til fordel for det som skal symboliseres. Det ene rette formspråk for religiøs kunst finnes ikke. Litt.: F. Piper, Einleitung in die monumentale Theologie (Gotha 1867); P. Lehfeld, Luthers Verhältnis zu Kunst und Künstlern (Berlin 1892); J. Strzygowski, Orient oder Rom? (Leipzig 1901); dens., Kleinasien, ein Neuland der Kunstgeschichte (Leipzig 1903); L. v. Sybel, Christliche Antike 1—2 (Marburg 1906—09); Y. Hirn, Det heliga skrinet. Studier i den katolska kyrkans poesi och konst (Sthm 1909); J. Crouch, Puritanism and art (London—New York 1910); P. Weber, Kunst und Religion (Heilbronn 1911); A. Hildebrand, Das Problem der Form in der bildenden Kunst (3.—4. ed. Strassburg 1918); W. Lüttge, Religion und Kunst (Gütersloh 1929); J. Konrad, Religion und Kunst (Tübingen 1929); H.Ording, Estetikk og kristendom (Oslo 1929); H. Preuss, Martin Luther der Künstler (Gütersloh 1931); A. Wiesenhütter, Wort Gottes und bildende Kunst (Dresden 1931; klar); E. Berggrav, Kunsten og kirken. Et spennende vennskap (i Kunst og kultur, 19. årg. 501 KUNST OG RELIGION 1933); H. P. L'Orange, Fra antikk til middelalder: fra legeme til symbol (Oslo 1943; interessant og velskrevet); H. Ruin, I konstens brännspegel (Lund 1949; glimrende orientering i moderne kunstretninger); H. Ording, For tro og tanke (Oslo 1950; s. 124—147: Symbol og virkelighet); G. F. Hartlaub, Fragen an die Kunst. Studien zu Grenzproblemen (Stuttgart 1951). Norge. Det som finnes av eldre religiøs kunst i Norge, er i hovedsaken direkte knyttet til kirken (jfr. Kyrkokonst). Dette gjelder både den romanske tids nasjonalt eiendommelige treskjærerkunst og arkitektur (stavkirkene) og overgangstidens og unggotikkens mer europeisk orienterte kunstblomstring. Den nasjonale nedgangstid i middelalderens to siste århundrer avspeiler seg i tilsvarende kunstnerisk fattigdom. Nytt liv fikk den religiøse kunsti barokktidens festlige og farveglade kirkeinteriører. Nu trengte religiøse motiver også inn i folkekunsten — om enn kanskje mer på grunn av sin appell til fantasien enn til fromheten. I vevekunsten hører de ti jomfruer, hellig tre konger og bryllupet i Kana til den faste motivskatt, mens Adam og Eva er et særlig propulært motiv i malte og utskårne dekorasjoner. I det 19. århundre viste nasjonalromantikeren Adolf Tidemand interesse for religiøse emner (altertavler, kirkeinteriører og det kjente »Haugianere»). Eilif P eterssen har skapt betydelige religiøse arbeider i de gamle venetianeres ånd og stil. Skjønnere og stillferdigere enn noen annen har Harriet Backer skildret kirkerommet og livet der: altergang, barnedåp, sjelesorg, inngangskoner. Hos de to største norske kunstnere i nyere tid, maleren Edvard Munch og billedhuggeren Gustav Vigeland, kan man nok finne noe religiøst i deres intense livsfordypelse, men ellers synes begges lidenskapelige vilje til å frigjøre liv og binde »maktene» mer beslektet med magiens enn med religionens ånd. Blant kirkekunstnere må nevnes Emanuel Vigeland og sønnen Per Vigeland, samt Hugo Lous Mohr (takmaleriene i Oslo domkirke). Den store forkynner blant Norges kunstnere er Henrik Sørensen, som i en intenst farveglødende ekspresjo- 502