KUNST OG RELIGION nisme med sterkt nasjonalt særpreg har skapt en rekke verker hvis plass blant det dypeste og mest levende i norsk religiøs kunst neppe vil bli rokket. AI1f R olfsens fresco-utsmykning av det Nye Krematorium i Oslo er et dypt og skjønt religiøst kunstverk. Frøydis Haavardsholm har utformet sin egen, karakterfulle stil i dekorative arbeider (glassmalerier, kirkens bøker). Nevnes kan også Erik Harry Johannessen og blant de yngste Victor Smith, den ene komplisert dypsindig, den annen naiv i sin religiøse symbolikk. I skulpturen er det religiøse innslaget ikke fremtredende, bortsett fra dyktige, men mer tradisjonelt bestemte arbeider til Nidarosdomen. Foruten D agfin Werenskiold, hvis polykrome trerelieffer har samme troverdige ekthet som den folkekunst de bygger videre på, må nevnes Anne Grimdalen med sitt åndfulle monument over salmedikteren M.B. Landstad. Disse og andre kunstneres virksomhet gjør at man kan tale om en tredje blomstringstid for den religiøse kunst i Norge, ved siden av den førreformatoriske og barokktidens. Men grunntonen i nyere norsk kunst som helhet er ikke den religiøse. Her er det ennå store muligheter som ligger unyttet. Dette gjelder ikke minst den religiøse hverdagskunst, som i altfor stor utstrekning er preget av internasjonal glansbilde-vare uten kunstnerisk verdi. Et viktig felt for religiøs kunst utenfor kirkebygget er gravkunsten. På dette området har dyktige kunstnere skapt gode enkeltverker, men den nyeste utvikling synes å føre bort fra det kunstnerisk verdifulle enkeltmonument i retning av parkmessig helhetsbehandling og minst mulig iøynefallende, pregløse monumenter. Litt.: H. Fett, Norsk kirkekunst (i Kunst og kultur, 19. årg. 1933; sammesteds artikler av E. Berggrav, Kunsten og kirken, F. Tybring, Kirkekunst og liturgi, A. Bugge, Den lutherske kirkes motivskatt, H. Røsoch, Moderne norsk glassmaleri); F. Tybring, Emanuel Vigeland (Oslo 1935); A. Rolfsen, Dekorasjonene i det nye krematorium i Oslo (Oslo 1937); E. Lexow, Norges kunst (2. ed. Oslo 1942); D. Werenskiold, Ni 503 tre-relieff med fargar (Oslo 1943); J. B. Hygen, Vigeland, livet og evigheten (i Kirke og kultur, 51, 1946; om billedhuggeren V.); F. Nielsen, Henrik Sørensen (Oslo 1950); Hugo Lous Mohr’s takmalerier i Oslo domkirke (Oslo 1952; innledn. ved A. Berg og R. Kjellberg); F. Tybring, Den norske kirke og kunsten gjennom seklene (Oslo 1953). J.B. H. Danmark. Et folk vil altid føle trang til i kunsten at levendegøre åndslivets religiøsitet i billeder. Fra for over 1.000 år siden findes gudebilleder på skåle og horn i Danmark, og allerede fra kristendommens første dage møder vi de religiøse udslag i vævninger og på tidens prægtige runestene, fra den korsfæstedes billede og kampen mellem slangen og løven af Juda stamme (Jellingestenen) til Østdanmarks rige stenminder fra vikingetiden, alle inspirerede fra England men formede her. Den ældre religiøse kunst, som endnu er bevaret, skriver sig væsentligst fra kirkernes kunst (se Kyrkokonst); kun enkelte personlige smykker er bevarede og vidner, at også hverdagen brugte religiøse motiver. Der kan ikke gøres skel mellem den religiøse verdslige kunst og kirkens; grænserne er flydende, hvor det ikke drejer sig om rent liturgisk kirkeinventar. I vævninger og reliefarbejder på møbler, skabe, klædekister, skeer, tallerkener, drikkehorn og værktøj møder vi dette indslag af religiøs kunst og følelse. Selv verdslige bygninger, som slotte og bevarede borgerhuse fra middelald eren (f.eks. Gjorslev, Apostelhuset i Næstved), har rige rækker af religiøse figurer, og lige fra »Margrethebægeret» til de sidste almuearbejder anvendes Kristi monogram. På middelalderlige sølvskeer finder vi St. Anna Selvtredje, St. Olaf, St. Georg med dragen, St. Christoffer og Madonna i solgislen o.1. På sølvtøj fra renæssancetiden msder vi bibelcitater, og den harpespillende David, de fem kloge jomfruer, billeder af keruber, syndefaldet eller Lazarus’ opvækkelse træffer os gang på gang på drikkekar, sølvæsker og skeer. I renæssancetiden er ikke blot krucifikset og kristne symboler som pelikanen med sine unger ofte anvendte, men i halskæder og brystsmykker er re- 504