set ble i atskillig utstrekning overlatt til lærde skoler og andre kirkelig-humane formål. For det såkalte vikariegods fikk adelen tilbakesökningsrett for gods som var skjenket som vederlag for sjelemesser. Soknekirkenes eiendom, prestegårdene og prestebordsgodset ble etter Kirkeordinansen av 1539 uttrykkelig opprettholdt med sikte på å sikre drift og vedlikehold av kirkene og underhold for presteskapet. En unntagelse skjedde for Nidaros domkirkes gods som i strid med bestemmelsene ble inndradd til kronen. I tiden fram til 1814 fikk de grupper av kirkegodset som var i behold en noe ulik skjebne. For soknekirkenes gods tok ordningen först sikte på å bevare godset til beste for soknekirkenes egne formål. Fra siste halvdel av 1600-tallet begynte imidlertid en viss utglidning i forvaltningen av kirkenes gods, först ved at kongen disponerte kirkenes overskudd som lån uten at noe ble betalt tilbake. Forleninger og utövelse av patronatsrettigheter öket kronens disposisjoner i samme retning. Etter visse konfiskatoriske inngrep av tienden gikk kongen i årene 1721—22 til det avgjørende skritt å selge landskirkene i Norge ved offentlig auksjon. I Danmark var et tilsvarende salg av kirker blitt gjennomfört fra 1680. Ca. 520 kirker ble solgt til private og ca. 100 til almuen eller soknemenigheten. De som ikke ble solgt, var for det meste kirker som ikke eide så meget gods at noen ville kjöpe dem. Salget av landskirkene skjedde med strenge forbehold til de nye eiere om ikke å selge eller skille seg av med kirkens jord, plikt til vedlikehold m.v. Men vilkårene ble ikke overholdt. Soknekirkenes eiendom gikk i årenes löp tapt, og da menighetene i löpet av 1800-tallet etter hvert ervervet soknekirkene tilbake, hadde de stort sett mistet både jordegods og inntekter. | Overfor prestegårdene og pres tebordsgodset skjedde ikke vesentlige inngrep för mot slutten av 1700-tallet. Når det gjaldt de skoger som tilhörte prestegårder og benefiserte eiendommer, begynte kongen gradvis å disponere over overskuddet, d.v.s. den del av skogsdriften som presten og bru- 19 577 KYRKLIG EGENDOM keren ikke trengte til eget behov. Disse disposisjoner bygget på den såkalte herlighetsrett eller overeiendomsrett som man på den tid mente tillå kronen. Fra 1791 til 1827 ble nesten 300 eiendommer av prestebordsgodset lagt ut til militære og sivile embetsgårder, riktig nok mot erstatning til den geistlige embetsmann for tap av bygsel- og jordleieavgifter, men ikke for selve eidendomsretten. Ved opprettelsen av det norske universitet i 1812 ble universitetet tillagt en viss del av avkastningen av prestebordsgodset. Grunnloven av 1814 satte et avgjörende skille i rettsutviklingen ved bestemmelsen i § 106 som lyder slik: »Såvel kjöpesummer som inntekter av det geistligheten benefiserte gods skal blot anvendes til geistlighetens beste og opplysningens fremme...» Hermed har den norske grunnlov fastslått et klart formålsdirektiv i relasjon til prestegodset. I dette ligger en avgrensing av verdiene fra vanlige statsmidler. Midlene og deres avkastning skal sikres for geistligheten og opplysningens fremme. Det siste er gjennom senere lovgivning ordnet ved at Oslo universitet oppebærer */, av renteavkastningen av Opplysningsvesenets fond, jfr. nedenfor. Utviklingen etter 1814 er særlig kjennetegnet ved at prestebordsgodset og en del av prestegårdenes jordarealer er avhendet. De forsvinner som realverdier og går over til fondskapitaler. Etter en lov av 1821 er praktisk talt alt benefisert gods solgt og kapitalene tatt inn i Opplysningsvesenets fond. I alt er solgt ca. 9.000 jordbruk for et samlet belöp av ca. 27 mill. kr. Fondets kapitalverdier utgjorde 1952 ca. 41 mill. kr. Prestegårdenes jordarealer er redusert etter en lov av 1882 som bestemte at ingen prestegård skulle være over en viss maksimalstörrelse. Jordareal utover dette ble solgt. Salgssummene ble tatt inn i et særlig fond, Prestegårdsfondet, som gir tilskudd til lönnen for de enkelte prester. Fondet forvaltes av Kirkedepartementet. Prestegårdene med tilhörende skogarealer er nå de eneste realverdier som er tilbake av det tidligere kirkegods. Etter en lov av 1897 tilligger bruksrett og avkastning vedk. prest 578