KYRKOFÖRFATTNING i de former som evangelisk-luthersk tro forutsetter: gudstjenester, sakramentforvaltning, undervisning, ordnet menighetsliv etc. 2) Visse organer og embetsmenn som har særlige plikter i samband med religionsutövelsen plikter å bekjenne seg til statsreligionen, således Kongen og over halvparten av statsrådets medlemmer (för 1919 var samtlige statsråder pålagt bekjennelsesplikt). Ved behandling av kirkelige saker i statsråd deltar bare statsråder som tilhörer statskirken. 3) Den överste kirkelige styremyndighet (lovgivning, forvaltning etc.) utöves gjennom Stortinget, Kongen og den kirkelige sentraladministrasjon (Kirkedepartementet), i alle viktige saker under medvirkning av biskopene og andre kirkelige organer eller instanser. Etter grunnlovens § 16 anordner Kongen »all offentlig kirke- og gudstjeneste», d.v.s. han gir normer og forskrifter av rituell og liturgisk karakter (alterbok, tekstbok, salmeböker etc.). Alle gjeldende liturgiske forskrifter er fastsatt etter forslag av eller i samråd med biskopene og kirkelige instanser. Etter samme grunnlovsbestemmelse påser Kongen »at religionens offentlige lærere (geistlige embetsmenn og religionslærere) fölger de dem foreskrevne normer». Denne funksjon utöves bl. a. gjennom biskopens tilsynstjeneste. Utnevning og ansettelse av prester skjer under medvirkning av biskoper, proster og menighetsorganer. 4) Kirkens ökonomi er vesentlig bygget på ytelser av stat og kommuner i samband med tilskott fra kirkelige fond og realverdier (prestegårder og prestegårdsskoger). Utgiftene til soknekirkene og deres tjenestemenn utredes av vedk. kommuner. Arbeidet for organisatorisk utbygging av kirke og menighet begynte i 1860—70 årene gjennom en kirkelig reformbevegelse. Kirkelige og politiske motsetninger skapte meningsforskjell om fremgangslinjene og hindret tilfredsstillende lösning. Spörsmålet om kirkelige forfatningsreformer, bl.a. om fri folkekirke löst fra staten, ble utredet av en allsidig sammensatt kirkekommisjon 1908— 1911. Tanken om fri folkekirke fikk ikke nevneverdig tilslutning hverken på kirkelig 635 hold eller i folket for övrig, og forslag om fri folkekirke ble enstemmig forkastet i Stortinget 1919. Et resultat av reformbevegelsen kan sies å foreligge i loven om menighetsråd og menigh etsmöter av 1920. Lokalmenigheten fick her sitt særlige organ med lovbestemte gjöremäål av administrativ og kirkelig karakter. Et av de viktigste var rådgivende medvirkning ved ansettelse av prester. En lov av 1933 etablerte kirkelige stiftsorganer: bispedömmeråd som består av biskopen, en prest og 3 legmenn, de siste valt av menighetsrådene. Bispedömmerådene har vesentlig kirkelige og menighetsmessige oppgaver, men ble også tildelt den funksjon offisielt å nominere bispekandidater ved ledighet i bispeembetet. Begge disse lover er ophevet og deres bestemmelser innarbejdet, delvis også supplert ien lov av 1953 om Den norske kirkes ordning. En utredning hadde foreslått utvidede oppgaver for bispedömmerådene, bl.a. medvirkning ved presteansettelser, og som et helt nytt organ kirkerådet, som skulle bestå av representanter for biskopene, presteskapet, legfolket, de teologiske fakulteter og skolen, foruten en jurist. Kirkerådets oppgaver skulle være å gi uttalelse om generelle gudstjenestlige ordninger, liturgiske forskrifter, tekster, salmeböker m.v. för endelig avgjerd ble truffet av Kongen. Likeså skulle kirkerådet uttale seg om kirkelige lovsaker som ble forelagt Stortinget, dog uten veto. Ved lovbehandlingen i Stortinget ble kirkerådet slöyfet, mens lovforslaget for övrig stort sett ble vedtatt. En nyskapning blir fellesmötet hvert 4. år av bispedömmeräådene for å utveksle erfaringer og dröfte felles oppgaver. Dette blir et möte på i alt 45 medlemmer hvoriblant biskopene. Loven har samlet og revidert bestemmelsene om menighetsråd og bispedömmeråd. Den har regler om bispemötet, utnevning av biskoper, prester m.v. og framtrer altså som en kodifikasjon av gjeldende organisatoriske bestemmelser på kirkens område. Se også Norge. Litt.: K. Maurer, Altnordische Kirchenverfas- 636