»Danmarks og Norges Kirkeritual» (fra 1685), utkom første gang en norsk liturgisk håndbok med dette navn. Denne alterbok betegner sluttstenen på det gjennomgripende og omfattende liturgiske reformarbeid som begynte ved äårh.s midte. Ikke minst på grunn av den store, pietistisk pregede vekkelse i 1850-årene kom karakteristisk nok skriftemäålshandlingen først i søkelyset, og i 1866 utkom et »Motiveret Forslag til rituelle Bestemmelser for Skriftemaal og Afløsning samt Nadverdens Sacrament», som en frukt av den store kirkekommisjons arbeid (fra 1859). Men hverken dette forslag eller et (i 1874) om en utvidet begravelsesliturgi (av den senere biskop J. N. Skaar) førte til synlige resultater. Det var først under den liberale venstreregjering (fra 1884) at det kom noe ut av de liturgiske reformbestrebelser. På fem år (1884—89) ble praktisk talt hele den gamle danske liturgiske lovgivning ved mer eller mindre gjennomgripende revisjoner erstattet av nye ritualer. Det ble nedsatt flere komitéer, som hver arbeidet med en eller flere deler av det liturgiske lovkompleks. Således ble en ny høymesseliturgi autorisert 1887. Nå ble også ritualene for alle de kirkelige handlinger revidert, og hele revisjonsarbeidet ble samleti alterboken. Denne ble approbert av kongen 14 febr. 1889 og skulle benyttes fra 1. søndag i advent samme àr, »fra hvilken Tid Kirkeritualet, Alterbogen og senere Bestemmelser om Gudstjenesten og de kirkelige Handlinger skulde være ophævede, forsaavidt de staa i Strid med den nye Alterbogs Forskrifter». (I Norge svarer siden 1889 alterbok nærmest til det gamle Kirkeritual, mens den gamle danske Alterbog er blitt erstattet av den norske Tekstbok.) Den nye alterbok hadde utelatt visse helt foreldede avsnitt av det gamle Kirkeritual (f. eks. »Om Jordemodere», »Om Bandsættelse og Afløsning af Band» o.1.), mens det til gjengjeld var blitt forøket med ritualer for helt nye kirkelige handlinger (f. eks. velsignelse av borgelig stiftet ekteskap og innsettelse av prester og medhjelpere). I ca. 30 år hadde denne alterbok lovs kraft i Norge, men i løpet av dette tidsrum ble visse ritualer 649 KYRKOINREDNING endret, således kom det et alternativt nytt konfirmasjonsritual (1912) og et for dåp og nattverd (1914). I 1915 fikk stiftsprost Gustav Jensen i oppdrag å revidere alterboken på nytt. Den nye alterbok, som ble autorisert ved res. 8. okt. 1920, er i alt vesentlig et verk av ham, selv om biskop B. Støylen og professor dr. theol. Lyder Brun har tatt del i den endelige utforming. Denne alterbok er også den liturgiske håndbok som nå gjelder i Norge. Den består av to hoveddeler: 1. gudstjenesten og 2. de kirkelige handlinger. I den første del, som inneholder liturgiene for høymessen og de øvrige gudstjenester, er det også tre helt nye avsnitt, nemlig: høymesse på de store høytider, barnegudstjeneste og legmenns forkynnelse ved de foreskrevne gudstjenester. Annen del inneholder nesten nøyaktig det samme som alterboken av 1889, med unntagelse av at presteeden er utelatt samt et par andre mindre endringer. Denne del inneholder derfor nå: A. barnedåp i kirken, B. hjemmedåp, C. hjemmedåps stadfestelse i kirken, D. voksnes dåp, E. konfirmasjon, F. alminnelig skriftemål, G. nattverd hos syke, H. brudevielse, I. velsignelse av borgelig stiftet ekteskap, K. mødres kirkegang, L. jordeferd, M. prestevielse, N. bispevielse, O. presteinnsettelse, P. innsettelse av medhjelpere, klokkere, diakonisser og diakoner, R. kirkevielse, og S. kirkegårdsvielse. I de 30 år denne alterbok nå har vært i bruk, har den bare fått ganske små tillegg, deriblant en særlig »fredsbønn» og en bestemmelse om kvinnelige sakramentsforvaltere. Litt.: Departementstidende 1889, s. 552 ff. H. F. KYRKOHISTORIA, se Kirkehistorie. KYRKOINREDNING. Inom den kyrkobyggnad, som efter mönster av kejsartidens monumentalarkitektur uppstod under 300-talets förra del, kom inredningen att helt bestämmas av kultens krav. Bakom den anordning av korpartiet, som möter oss i de äldsta kristna basilikorna, våga vi spåra en tradition, som vid tiden för kris- 650