A history of the cure of souls (London 1952). — E. G. Bring, Kyrkotukten enligt svenska kyrkans ordning (Linköping 1865); G. Billing, Om 1uthersk kyrkotukt (Lund 1880); A. 7. Hammar, Kyrkotukt och kyrkolag (Lund 1897); B.R. Hall, Ur den kyrkliga folkdisciplineringens historia (Årsböcker i sv. undervisn. hist. 19 o. 20, Lund 1926—27); dens., Rudbeckii kyrkodisciplin (Ibm 23 o. 30, Lund 1928—30); D. Helander, Kyrkolagsförslaget 1873 (Lunds univ. årsskr. N. F. avd. 1, bd 27, nr 4, 1931); K. H. Johansson, Svensk sockensjälvstyrelse (diss. Lund 1937); H. Lundin, Johannes Baazius’ kyrkliga reformprogram (diss. Lund, Sthm 1944); Y. Brilioth, Svensk kyrkokunskap (2 ed. Sthm 1946); R. Askmark, Ämbetet i den svenska kyrkan (Lund 1949). E. K. I Norge var k. i middelalderen som ellers i kristenheten knyttet till botsinstitusjonen (jfr. art. Bod). Både den verdslige lovgivning og de geistlige statutter inneholder forskrifter om k. med straffebestemmelser. Kirkeordinansen av 1537 (og 1539) distingverer i samsvar med de reformatoriske prinsipper mellom den verdslige øvrighets plikt til å straffe også gudsbespottelse, hor, kirkeran o.s.v., og den egentlige k. som utøves ved excommunicatio minor, kirkens »siste og ytterste lægemiddel». Bannet skal forkynnes for menigheten, og den bannsatte først tilstedes til nattverden etter offentlig skrifte i kirken, ifølge prinsippet at åpenbare synder krever åpenbart skrifte, mens hemmelige synder bare behøver hemmelig skrifte. En skjerpelse av k. kom med Christian IV.s k.-forordning 1629 som instituerte medhjelperinstitusjonen. Hver sokneprest skulle ha et visst antall medhjelpere, d.v.s. ansette lekmenn som skulle innrapportere til ham alle irregulariteter, særlig slike som ikke falt inn under den vanlige rettergang: forsømmelse av gudstjeneste og sakramenter, vanhelligelse av helligdager, strid mellom ektefolk, drikk, banning, utukt o.s.v. Den skala av k.-midler som så skulle komme till anvendelse, var formaning i hemmelighet, irettesettelse i vitners nærvær, excommunicatio maior, offentlig bannlysing i kirken og endelig landsforvisning ved dom av verdslig domstol. De bannlyste kunne bare gjenopptas i 725 KYRKOTUKT menigheten gjennom offentlig skriftemål. Bestemmelsene er gjentatt i Christian V.s Norske Lov 1687. Pietismens prester klaget over at forskriftene ikke ble fulgt (Syvstjerne-prestenes bønnskrift 1714) og søkte selv å utvide k., idet de ved å nekte absolusjon til ubotferdige i det summariske private skriftemål forut for nattverden ønsket å stenge dem ute fra sakramentet. Samtidig bekjempet de den tradisjonelle sammenblanding av k. og verdslig straff ved at domstoler idømte plikt til å utstå »kirkens disiplin». I opplysningstiden ble hele systemet gjennomhullet ved dispenserende bestemmelser og unnlatelser, for så å gå sin oppløsning i møte i det 19. årh., da det ikke lenger passet til tidens frihetsideer og oppfatning av det religiøse forholds personlige karakter hvor tvangsmidler ikke var på sin plass. Fengselsstraff for unnlatelse av dåp og konfirmasjon ble idømt inntil 1830-årene, men forsvant så sammen med bannlysning fra prekestolen og offentlig skrifte. Samtidig voldte forbindelsen av skriftemål og nattverd alvorlige vanskeligheter for nidkjære vekkelsesprester som ønsket å avvise ubotferdige kommunikanter og konfirmanter. Enkelte av dem forlot folkekirken p. gr. a. dens mangel på k., og stiftet frimenigheter (Lammers, Wettergren). Men utviklingen medførte at næsten enhver form for k. forsvant. Den har ingen plass lenger i en folkekirke i et sekularisert sosialt miljø. Kirken behøver ikke å ekskommunisere dem som av seg selv holder seg borte fra dens gudstjeneste og sakramenter, og å øve k. overfor den indre krets er praktisk umulig og anses i regelen også for prinsipielt uriktig, idet dommen må overlates til Gud og til ordets virkning på samvittighetene. Den eneste form for k. i våre folkekirkelige forhold er prestenes gjennomgående nektelse av å vie fraskilte. Litt.: Edv. Bull, Folk og kirke i middelalderen (Kristiania 1912; jfr hertil O. Kolsrud i Norsk teol. tidsskr. 1913); H.F. Rørdam, Danske Kirkelove 1—3 (Khvn 1883—89); B. Gulbrandsen, Nattverden i norsk kirkeliv (diss. Oslo 1948; jfr. hertil A. Skrondal i Norsk teol. tidsskr. 1949). E. M. 726