LIKNELSE man. En studie till Jes. 52, 13—53, 12 (i Svensk exegetisk årsbok 7, Uppsala 1942); W. Wichmann, Die Leidenstheologie (Stuttgart 1930; senjødedommen). — Æ. Lohmeyer, Die Idee des Martyriums im Judentum und Urchristentum (i Zeitschr. für syst. Theol. 1927); H. v. Campenhausen, Die Idee des Martyriums in der alten Kirche (Göttingen 1936); H.-W. Surkau, Martyrien in jüdischer und frühchristlicher Zeit (Göttingen 1938); H. H. Rowley, The suffering servant and the davidic Messiah (i Oudtestamentlische Studiën 8, Leiden 1950); A. Juncker, Jesus und das Leid (Berlin—Lichterfelde 1925); E. Stauffer, Die Theologie des Neuen Testaments (4. ed. Stuttgart 1948; s. 53 f., 130 ff.); G. Wiencke, Paulus über Jesu Tod (Gütersloh 1939; s. 126—832). — W. v. Loewenich, Luthers Theologia crucis (München 1929); H. Asmussen, Die Seelsorge (4. ed. München 1937; s. 157—212); D. Bonhoeffer, Nachfolge (München 1937); E. Schick, Der Christ im Leiden (2. ed. Berlin 1938); C. S. Lewis, The problem of pain (London 1940; sv. övers. Lund 1955); L. Brøndum, Gud og lidelserne (Khvn 1948); N. H. Søe, Kristelig etik (3. ed. Khvn 1951; § 36—37). P. S. LIKNELSE. Fremforalt i Jesu forkynnelse inntar 1. en stor plass, men også ellers er den bibelske stil gjerne pregnant, konkret og billedrik. Vårt ord 1. gjengir det greske mapa BoA% (Joh. Taporyia ) som igjen svarer til hebr. masha'l. Ordet har i bibelen et vidt omfang og betegner ikke bare det vi vanligvis forstår med 1., men også visdomsord, ordspråk, profetkvad, spottedikt, og allegoriske skildringer. Ikke sjelden nevnes 1. og gåter sammen. I senere teologisk språkbruk har ordet i hovedsaken fått sitt innhold fra de karakteristiske 1. i de tre første evangelier. L. av denne typen er forholdsvis sjeldne i G.T. Nevnes kan her Jotams fabel, Dom. 9, Natans ord til David, 2. Sam. 12, videre 2. Sam. 14:4 ff., og også sangen om vingården i Jes. 5, hvor tilhørerne oppfordres til selv å felle dommen. I jødedommen på Jesu tid var bruken av 1. mer utbredt, ikke minst i rabbinernes bibeltolkning og debatter. Ved siden av slike illustrerende og argumenterende |., finner en også »billedtaler» med mer hemmelighetsfull, allegorisk fremstilling av historiske og eskatologiske hendelsesforløp (Ezek. 17 og 23, Dan. 2, 4 etc., 807 senere i Henok- og Esra-apokalypser o.s.v., på kristen mark |. i Hermas’ »Hyrde»). Jesu 1. er knapt, men levende fortalt. Bildene er som regel livsnære, stilmidlene enkle og virkningsfulle. Ikke sjelden brukes kontrastvirkning eller gjentakelse. Noen ganger skildres tre, sjeldnere fire, tilfeller; vekten faller da gjerne på det som kommer sist. Delvis er bildene bevisst overdrivende, urimelige eller paradoksale, men det gjelder mer de korte billedord enn de utførligere |. Tolkningen av Jesu 1. byr på betydelige problemer. Særlig i eldre tid søkte en gjerne å tyde alle enkeltheter. Tolkningen ble da ofte vilkårlig. I nyere tid har en arbeidet med å finne en sikrere og mer metodisk tolkning. Et hjelpemiddel er her klarlegging og klassifisering av forskjellige typer av billedlig tale. Bruken av konkrete — forbilledlige eller advarende — eksempler ligger til grunn for utførligere »eksempelfortellinger» som den barmhjertige samaritan, fariseeren og tolleren, den rike bonde, den rike mann og Lasarus (alle hos Luk.). Metaforer kan kombineres til metafor-rekker, allegoriske språk, hvor bildene står som en art »dekknavn» for det som egentlig er ment, f.eks. splinten og bjelken, høsten og arbeiderne, eller, i døperens ord, øksen og roten (Matt. 7:3 f., 9:37 f., 3: 10). Omdiskutert er om vi i evangeliene har virkelige allegorier, sammenhengende fortellinger som bygger på en gjennomført bruk av slike metaforiske omskrivninger (skjema a=x, b=y o.s.v.). L. om vingårdsmennene (Mark. 12) kommer her snarest i betraktning. De johanneiske |. rummer allegoriske drag, men er oftest snarere en mer direkte fremstilling av de åndelige realiteter i et religiøst symbolspråk (Livets brød, hyrden og fårene, det sanne vintre). L. er alltid tankemessige og syntaktiske helheter, ikke bare billedlige setningsledd. I enkle sammenlikninger kan det stundom dreie seg om likhet (skjema a=x, f.eks. Matt. 12:52), stundom om slutninger fra det mindre til det større (a < x3, f. eks. Matt. 19:24; 6:26—30). I ordspråksaktige billedord illustrerer et konkret eksempel en almen regel (tertium comparationis) som så skal 808