anvendes på et annet sakforhold (f.eks. Mark. 4:21 lyset, Luk. 14:34 f. saltet). Betegnelsen 1. brukes særlig om noe utførligere sammenlikninger eller billedlige utsagn, hvor et forhold eller hendelsesforløp belyses ut fra et annet, som regel for at en skal dra en slutning fra billedet til saken (skjema a:b=x:y). Dels gjelder det hendelser som normalt inntreffer (»liknelsesspråk», f.eks. fikentreet Mark. 13:28 f., det bortkomne får og pengestykket, Luk. 15: 4—10). Dels fortelles en oppdiktet fortelling, hvis poeng skal anvendes (»liknelsesfortelling», f.eks. arbeiderne i vingården, den fortapte sønn, og de andre »store» |.). Storparten av Jesu l. er utvivlsomt ikke allegorier som skal tydes i detalj, men »virkelige» 1. som inneholder et poeng som skal anvendes (på grunnleggende måte klargjort av B. Weiss og A. Jülicher). Men betydningen av klassifiseringen skal ikke overdrives. I Orienten, også i G.T., og ellers i mer ureflekterede kulturer, blir bilde og sak ikke holdt skarpt ut fra hverandre. Bak bilder og metaforer ligger ofte kultisk-mytiske realiteter. Den skarpere sondring mellom bilde og sak, og dermed også i typeforskjellen mellom allegori og |., tilhører et senere utviklingstrinn. Heller ikke i jødedommen og i evangeliene foreligger overalt de »rene» typer Jülicher regnet med. Jesu 1. utnytter drag fra palestinsk natur og folkeliv, men de bygger i stor utstrekning på tradisjonelle metaforer (Gud som konge, herre, far, menneskene hans treller eller barn, frelsestiden bryllup eller gjestebud, verdens ende og dommen = høsten, gudsriket = et stort tre, 0.s.v.). Hva den himmelske far gjør, illustreres så ved eksempler på hva en jordisk far gjør eller kan gjøre o.s.v. Og sely om Jesu 1. som regel har ett enkelt hovedpoeng, kan det på flere punkter foreligge en tilsiktet likhet mellom bilde og sak. Til forskjell fra de apokalyptiske allegorier gir Jesu l. ikke omstendelige, hemmelighetsfulle omskrivninger, men vender seg til tilhørerne, som ofte med et spørsmål oppfordres til selv å dra slutningen. Hans |. sikter til å overbevise tilhørere eller gjendrive motstandere. Det dreier seg her ikke 809 LIKNELSE om rasjonale analogibevis som i en senere naturlig teologi, men om apell og polemikk, som tjener til å bringe åpenbaringen nær til menneskene. Jesu 1. hører til de sikrest overleverte deler av evangelietradisjonen. Men evangelistenes interesse er ikke historisk-antikvarisk. De forstår hans l. som ord med et aktuelt budskap til den menighet de skrev for (så særlig Matt.). Plaseringen i sammenhengen, innledende og avsluttende utsagn, delvis kanskje også selve tydningene, er preget av tradentenes og evangelistenes situasjon og interesser. Derved kan poenget være blit forskjøvet, allegoriserende drag kommet inn o.s.v., noe som i mange tilfeller fremgår av en synoptisk sammenlikning av varianter av 1. Tolkningen har derfor en dobbel oppgave, dels å forstå Jesu 1. slik de er gjengitt og tydet i evangeliene, dels forsøke à finne tilbake til hva Jesus selv har villet si tilhørere og motstandere i den situasjon han selv stod i. At hans 1. har kunnet appliseres på stadig nye situasjoner og tider, allerede i N.T. og senere ned gjennom kirkehistorien, er et bevis på kraften og åndsfylden i dette billedspråk. Men en rent historisk tolkning må søke å isolere de enkelte 1. og å finne fram til deres opprinnelige poeng og sikte. Av vesentlig betydning er det da at man ikke — som den liberale eksegese (Jülicher) hadde en tendens til — gir 1. en moderniserende, vest-europeisk tolkning. Det dreier seg i Jesu l. ikke vesentlig om almene, religiøse og etiske sannheter. Hans 1. må forstås i lys av hans jødiske bakgrunn og miljø, hans eskatologiske budskap og hans kamp med skriftlærde og fariseere. (Så nyere forskere bl.a. Dodd og Jeremias.) De må ses i sammenheng med hans liv, det liy som endte på korset. I sine 1. forkynner Jesus frelsestidens frembrudd (f.eks. Mark. 2: 19 f.). Om det taler vel også de store 1. om Guds rike* Mark. 4 og Matt. 13 — forsåvidt er det ikke uten en viss saklig rett at ordet om gudsrikets hemmelighet er blitt føyd inn i denne sammenhengen (Mark. 4:10—12), selv om tanken at Jesus talte 1. for at folk ikke skulle forstå, turde være en senere teori. I 1. for- 810