LUTHERDOM begrunnes med et skriftsted, men ved at den står i organisk sammenheng med læren om frelsen i Kristus. Her er l.s skriftprinsipp meget forskjellig fra biblisismen med dens krav om ytre konformitet med skriftord eller formentlig bibelske forbilder. »Materialprinsippet», læren om rettferdiggjørelse ved tro alene (justificatio sola fide) har vært betegnet som »den artikel hvormed kirken står og faller». Dens saklige forutsetning er en pessimistisk antropologi: mennesket er fordervet og ute av stand til å tekkes Gud; dens intensjon er å gjøre frelsen helt og holdent avhengig av Gud ved å utelukke enhver menneskets andel i frelsesverket. Hermed sammenhenger den karakteristiske betoning av frelsesvissheten: frelsen er urokkelig sikker fordi den beror utelukkende på Gud. Troen* oppfattes i første rekke som tillit (fiducia) til Guds nåde, selv om den også har et intellektuelt innhold (forsantholden). Den virkes av Gud (Conf. Aug. 5) og må ikke gjøres til en menneskelig prestasjon. Forkynnelse og salmesang bærer preg av denne frelseslære i sin karakteristiske aksentuering av syndenes forlatelse. Mens rettferdiggjørelse* og nytt liv ifølge Luther og en del moderne luthersk teologi ikke kan adskilles, har den lutherske tradisjon fra meget tidlig (Melanchthon) skjelnet skarpt mellom rettferdiggjørelsen, som da ble fattet rent forensisk, og helliggjørelsen (se Helgelse), som nødvendigvis måtte få en meget svak betoning. Angsten for å appellere til menneskelig aktivitet eller å bygge på menneskelige ytelser har satt sitt merke på forkynnelse og fromhetsliv. Motsetningen mellom lov og evangelium* har vært urgert, og distinksjonen mellom lovens virkninger som Guds »fremmede verk» og frelsen som hans »egentlige verk» har medført en tendens i retning av antinomisme som Konkordieformelen har forsøkt å sette en grense for. L.s sosiale ethos er bestemt av en pessimistisk verdensbetraktning: denne verden kan ikke gjøres konform med Guds rike, som kommer ved tidenes ende gjennom Guds inngrep. Det distingveres skarpt mel- 899 lom de »to regimenter» (se Andligt och världsligt regemente) i denne verden: nådens rike hvor evangeliet forkynnes, og det »verdslige regiment», d. v. s. stats- og samfunnslivet. L.s livsstil er ikke-asketisk, preget av positiv holdning til livsgodene som Guds gode gaver. En høy vurdering av ekteskap og hjem går igjennom hele den lutherske tradisjon. Det jordiske yrke betegnes fra Luther av med det religiøse ord »kall», vocatio (se Kallelse). Menneskets yrkesarbeid utført ì tro er gudstjeneste. Denne »kallsetikk» har også fått uttrykk i salmediktningen (Kingo). I sakramentlære og sakramentpraksis går 1. en mellomvei mellom de sterkt sakramentalt pregede kirker og de avsakramentaliserte samfunn. Ord og sakrament sammenstilles vanlig i teologi, forkynnelse og gudstjeneste. Sakramentenes objektivitet understrekes, samtidig som det betones at de ikke virker mekanisk, men må tilegnes i tro. I nattverden fastholdes realpresensen. Eiendommelig for kirkebegrepet er at vekten legges på kirkens funksjoner: kirken er »de helliges forsamling, i hvilken evangeliet læres rett og sakramentene forvaltes rettelig» (Conf. Aug. 7). Kirken skal således ikke identifiseres med den lutherske kirkeorganisasjon. Av alle kirker er den lutherske den som legger minst vekt på at kirken skal ha en bestemt forfatning. (Se også Kyrka). 5. Lære. Rettferdiggjørelsen betraktes som det sentrale lærepunkt. Læretradisjonen gjør her front mot enhver form for synergisme. Forsoningslæren har gjennomgående vært Anselms objektive forsoningsteori, lett ombøyd ved at Kristi lidelse oppfattes som stedfortredende strafflidelse. Denne oppfatning har preget forkynnelsen og langfredagssalmene. Nattverdlæren fikk en skarp utformning i de indre-lutherske lærestridigheter i det 16. årh. Hevdelsen av realpresensen i betydningen corporalis praesentia, med konsubstantiasjonsteorien som teologisk forklaring på Kristi legemes og blods nærvær »i, med og under» brød og vin (Konkordieformelen), førte både til en lære om at også den ikke- 900