LYS OG MØRKE Men likesom vi kan tale om at livet ser lyst eller mørkt ut, er 1. og m. både i G. T. og i N.T. svært ofte bilder på lykke og ulykke. Betegnende er i så mäåte et sted som Jes. 45: 7: »Jeg som danner 1. og skaper m., jeg som gir lykken og skaper ulykken.» Denne bruk av ordene 1. og m. forekommer særlig i G. T., sml. steder som Jes. 8:22 og 9:1 f., 49:9, 50:10, 59:9; Jer. 13:16; Job 18:18, 19:8, 30:26; Ps. 18:29, 23:4, 36: 10, 56:14, 107: 10, 112:4. Sammenhengen mellom denne anvendelse av begrepene og den førstnevnte framgår best av et sted som Jes. 59:9 og 10: i m. kan man ikke finne veien, men snubler og faller. Også i N. T.s tale om 1. og m. er der en lignende dobbeltbetydning tilstede, f. eks. Matt. 4: 15 f. hvor Jes. 8: 23 og 9: 1 siteres. Men forøvrig slår i N. T. en etisk vending av bildet igjennom som allerede tildels finnes i G. T. Da m. skjuler og 1l. åpenbarer hva man gjør, kan det første stå som betegnelse for det onde, det siste for det gode. »Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør m. til 1. og 1. til m.» (Jes. 5: 20). Oprindelsen til denne bruk av begrepene sees tydeligst Job. 24: 13—17. Sml. Ordspr. 2: 13. Det er som sagt især i N. T. denne etiske betydning slår igjennom. På den ene side står »m.s gjerninger» (Rom. 13:12; Ef. 5: 11), m.s maktområde (Kol. 1:13), som er ensbetydende med Satans (Luk. 22:53; Ap.G. 26: 18), og dette strekker seg like så vel til de av Guds ord opplyste jøder som til hedningene. Menneskene elsker m. mer enn |. (Joh. 3: 19 f.). Før sin omvendelse vandrer de i m. (Joh. 8:12, 12:35; 1. Joh. 2:9), ja kan like frem karakteriseres som m. (Ef. 5:8). På den annen side står 1., Guds og det godes maktområde med de dertil hørende »l.s barn», de fromme og rettferdige (Luk. 16:8; Joh. 12:36; Ef. 5:8; 1. Tess. 5: 5) som bærer »l.s frukt» (Ef. 5:9). Der er intet fellesskap mellom 1. og m. (2. Kor. 6: 14). De tre forskjellige betydninger av begrepene som vi her har konstatert, er dog ikke alltid adskilt, men ligger mer eller mindre i hinannen, særlig i N.T. som vi nedenfor skal se. I G.T. tales der ofte om »Guds åsyns l.» i 911 betydningen av hans nåde (Ps. 4:7, 80:4; jfr. 4. Mos. 6:25) og om lykkens 1. som et bevis på den. Men allerede i G. T. regner man med at Guds ansikt kan lyse over de fromme uten at de menneskelig talt »ser l.». Det er Herren selv som er deres |., og dette kan de eie også i de mørke dager. Vakrest er det uttrykt Mik. 7:8, se også Ps. 27:1 og 36:10 (»I ditt 1. ser vi l.»). Men ennå sterkere er tanken om Gud som den egentlige 1.-kilde uttalt når det om den messianske tid med dens fullkomne lykke heter at Guds folk ikke mer behøver sol eller måne, fordi Herren skal være dets evige 1. (Jes. 60:19 f.). I N.T. blir da Jesus Kristus betegnet som det sanne |., særlig i Johannesevangeliet, både i prologen (1:4, 5, 7—9) og i Jesu selvvidnesbyrd (8:12, 9:5, 12:46, indirekte også 3: 19 f. og 12:835 f.) og i 1. Joh. (2: 8). Her synes begrepet 1. og m. å inneholde både det intellektuelle og det etiske moment: Kristus er den fullkomne åpenbarer av Gud og representerer den absolutte renhet og hellighet overfor vèrdens religiøse vankundighet og synd. Men også det tredje motiv: |. betyr lykke, ligger for så vidt deri som Kristus ikke bare bringer sannheten, men også nåden (Joh. 1:14) og dermed gleden (Joh. 15: 11, 16:24, 17:13). Når Gud 1. Joh. 1:5 sies å være l. simpelthen, kan det være tvivlsomt om det betyr at han er fullkommen åpenbar eller at han er absolutt god og hellig. Klart er at vandringen i m. og i|. (v. 6:7) må betegne et liv henholdsvis i synd og i rettferdighet. Men tillike synes tanken på det åpenbare og det fordulgte å spille inn (jfr. v. 8: 9). En spesiell vending av begrepene |. o. m. i betydningen lykke og ulykke er betegnelsen av det kommende Guds-rike som 1. (Kol. 1: 12) og av de fordømtes tilstand som m. (ò oxót0oç Tò čkoTEpov, Matt. 8:12, 22:13). Det svarer til at Gud sies å bo i|]. (1. Tim. 6:16). I det nye Jerusalem oppfylles spådommen Jes. 60:19 f. (Åp. 21:23): det blir opplyst av »Guds herlighet og Lammet». Parellelt med bildet 1. og m. brukes »dag» og »natt» som f.eks. Rom. 13:11—13 og 1. Tess. 5:5—8. Her fremstilles den nærværende onde verden (æon) som natten og 912