LÄRJUNGE ne. Retningens organ var fra 1877 av »L uthersk Ugeskrift». De moderat lavkirkelige holdt seg til »nødsprinsippet». Organ fra 1863: »Luthersk Kirketidende». De ekstremt lavkirkelige avviste dette og ville ha lekmannsforkynnelsen anerkjent som fullt legitim og normal, mens sakramentforvaltningen skulle være bare embetets sak. Organ 1877—81: »Ny luthersk Kirketidende». Retningene hadde også hver sitt kirkepolitiske program. De lavkirkelige var her tilhengere av en demokratisk kirkeforfatning basert på menighetsråd, mens de høykirkelige først etter det politiske systemskifte i 1884 ble tilhengere av denne linje, og da bare under sterke garantier for bekjennelsestroskap hos de stemmeberettigede. Den lavkirkelige-demokratiske retning ble den seirende, både fordi det vakte lekfolk og etterhvert en større og større del av presteskapet stod på denne side, og fordi den fikk støtte fra politisk hold. Ved kgl. resolusjoner i 1888 og 1889 blev det åpnet adgang til å la lekmenn tale i kirkene, og til å bruke kirkene til religiøse møter. Samtidig gikk den høykirkelige retning i oppløsning; dens fører J. C. Heuch* gikk ved sin utnevnelse til biskop 1889 over til en markert |., og dens tidsskrift gikk inn 1893. L. ble således alene igjen på valplassen, men fikk snart en ny antagonist i en bredkirkelig strømning i kampen om den liberale teologi. Innen 1. kom nå også radikale tendenser til udfoldelse. Flertallet av indremisjonsvenner utover landet hadde ikke villet slutte seg til Lutherstiftelsen før denne i 1892 ble omorganisert til Det norske lutherske indremisjonsselsk ap og da oppgav »nødsprinsippet». Heller ikke nå lyktes det å samle alle, idet det særlig på Vestlandet var en radikal 1. som ikke kunne gå med på at virksomheten skulle skje »i tilslutning til det kirkelige embete». Disse kretser organiserte seg i Kina-misjonsforbundet (se Norsk Luthersk Misjonssamband) og Vestlandske Indremisjonsforbund*, henholdsvis 1890 og 1898. Her fikk presten autoritet bare i den utstrekning han hadde de vaktes tillit. Fra 1907 begynte representanter for den radikale 1. å praktisere 919 »privat nattverd » forrettet av lekmenn. Samtidig ønsket man ikke å forlate folkekirken. Retningens kirkepolitiske leder, L. Hope, har i sine programskrifter holdt bestemt på statskirken som en verdifull folkepedagogisk institusjon som ikke må forlates. Stortinget gjorde det i 1913 mulig for den radikale |. å forbli innenfor kirken ved å fjerne straffebestemmelsene angående privat nattverd. Senere har 1. i moderat og ekstrem form vært en dominerende strømning i kirkelivet, men på ingen måte enerådende, idet den hele tiden har hatt ved sin side en statskirkelig folkekirkelighet som ikke har vært organisert som parti, men har bestemt politikernes holdning. Loven om menighetsråd 1920 var en seier for l.s kirkelige demokrati, mens nedvoteringen i Stortinget 1953 av et forslag til en ny kirkeordning var et nei fra politikernes bredkirkelige statskirkelighet til et vesentlig lavkirkelig forfatningsideal. Litt.: Edv. Sverdrup, Fra Norges kristenliv (Kristiania 1918); Ludvig Hope, Kyrkja og Guds folk (Bergen 1923); dens., Kyrkja og lekmannsarbeidet (Bergen 1932); O. Handeland, Vaarløysing 1—3 (Bergen 1922—36); Fr. Wisløff, Den haugianske linjen (Oslo 1949); E. Molland, Fra Hans Nielsen Hauge til Eivind Berggrav (Oslo 1951); A. Berg, Vi er alle prestar (Oslo 1953). E. M. LÆGMAND, se Lekman. LÆGMANDSBEVÆGELSE, se Kyrkobröderna. LÄRJUNGE. I G. T. förekommer det hebr. talmi’d, »lärjunge» (av lama’d, »lära sig»), endast en gång (1 Krön. 25:8), och formen limmudi’m, »lärjungar», är likaledes sällsynt (Jes. 8:16, 54:13; jfr 50:4). Denna högst sparsamma förekomst av 1.-termen i G. T. behöver emellertid ej innebära, att själva saken där skulle vara utan betydelse. I synnerhet träda här de kollektiv i blickpunkten, som samlades kring profeterna* (se t. ex. 2 Kon. 6: 1 ff.; Jes. 8: 16). På senare tid ha inom forskningen pro fe tkollektiven kommit att tillmätas stor betydelse såsom bärare av profettraditionerna. Som förklaring till att 1.-skapet hos profeter och gudsmän i G. T. så föga betonas, såsom den ringa frekvensen av 1.-begrep- 920