Stalin 1929 voldsomt staten som nødvendig i overgangstiden til ren kommunisme. Men overgangstiden truer med at vare evigt. Princippet om økonomisk lighed fornægtes officielt. Siden 1947 har modsætningen mellem den stalinistiske og den titoistiske tolkning af m. været af størst betydning. De kommunistiske partier uden for Jugoslavien følger den stalinistiske tolkning. I de såkaldt socialdemokratiske partier spiller m. nu kun en tilbagetrædende rolle. Se også Kommunisme, Socialisme. Litt.: K. Marx—F. Engels, Historisch-kritische Gesamtausgabe (Berlin 1927 ff.; ufuldendt); F. Mehring, Karl Marx (Leipzig 1918; marxistisk); K. Vorländer, Karl Marx (Leipzig 1929; lidt mere kritisk); K. Marx, Morceaux choisis (Paris 1934); G. Hirdman, Marxismens arvtagare (Verdandi smäåskr. nr 356, Sthm 1933); W. Sens, Karl Marx. Seine irreligiöse Entwicklung und antichristliche Einstellung (Halle 1935; kristen); N. H. Søe, Karl Marx og marxismen (Khvn 1951). Se også litteratur til Kommunisme. N. H. S. MATERIALISME kalles den oppfatning at stoffet, materien, er den primære virkelighet i naturen (kosmologisk m.) og i mennesket (psykologisk m.). Praktisk m. er en livsholdning som går opp i streben etter materielle goder. Beslektet er naturalismen*, men denne er mer biologisk orientert, m. mer fysisk. En gammelindisk m. (na'stikas, fornekterne) synes å ha nektet åndelig virkelighet og holdt sansene for eneste kilde til kunnskap. I Kina er m. representert ved Wang Chung i 1. århundre e. Kr. Den eldste greske filosofi tenderte mot m., selv om den gjerne oppfattet materien som besjelet (hylozoisme: de joniske naturfilosofer, eleaterne) eller fornuftbestemt (hylonoisme: Empedokles, stoikerne). Ren, atomistisk-mekanistisk m. finnes hos Demokrit og epikureerne. Men sjelestoffet var av annen art enn den øvrige materie. Også Arnobius og Tertullian mente at sjelen var materiell. Nyere m. har sitt utspring i naturvitenskapenes fremvekst etter renessansen. Et viktig tilskudd fikk den gjennom fornyelsen av den epikureiske filosofi ved P. Gassen- 981 MATERIALISME diog Th. Hobbes. I følge Gassendi består all virkelighet av atomer, men atomene selv er skapt av Gud. I deismens tid vokste en psykologisk m. frem under inntrykket av ny medisinsk viten om hjernen og nervebanene( Hartley, Priestley). Denne tankegangen ble ført videre av P. J. Cabanis og fikk sitt mest radikale uttrykk i C. Vogts ord om at tankene står i omtrent samme forhold til hjernen som gallen til leveren og urinen til nyrene (1854). M. gjorde seg sterkt gjeldende i og omkring encyklopedistenes krets. Lamettrie anla i »L'homme machine» et mekanistisk syn på mennesket, og i Holbachs »Système de la nature» er m. utformet til et fullstendig system. Her sies det rett ut: »Mennesket er et materielt vesen» (1780, II s. 182). To nye bølger av m. veltet frem fra midten av 1800-tallet, den ene overveiende historisk, den annen naturvitenskapelig orientert. I 1840-årene snudde venstrehegelianerne opp ned på Hegels system og satte materien i åndens eller ideens sted. Stor innflytelse fikk L. Feuerbach, men enda større Marx og Engels med sin »dialektiske m.». I følge denne er materien den primære virkelighet som i kraft av iboende lover utfolder seg i et spenningsfylt historieforløp frem mot proletariatets diktatur og det klasseløse samfunn. Den dialektiske m. kalles også økonomisk m., fordi de materielle faktorer fremtrer i historien som økonomiske forhold, og disse bestemmer historiens gang. De åndelige faktorers betydning nektes ikke, men ånden har sitt grunnlag i materien og fremtrer som »overbygning» over denne. Den andre bølgen, fra 1850-årene, var ensidig naturvitenskapelig og sansefysiologisk orientert. Den holdt den fysiskkjemiske kausalsammenheng for absolutt og oppfattet ånd og sjel som produkt av materielle prosesser, bestemt av naturlover (C. Vogt, J. Moleschott, L. Büchner). Her ble m. en fullstendig verdensanskuelse og et livssyn i skarpeste motsetning til all religion. Derimot ville den kritiske m. nøye seg med m. som metodisk prinsipp innenfor naturvitenskapene. Haeckels monisme* var mate- 982