MATTEUS EVANGELIUM rialistisk i utgangspunktet, men gled over i en allbesjelingslære av panteistisk farve. I vårt århundre er den rene, teoretiske m. tydelig på retur i filosofi og vitenskap, men har beholdt og befestet sin makt som politisk ideologi. Praktisk m. har eksistert til alle tider. Mer eller mindre utpreget gjør den seg gjeldende ìi forskjellige former for eudemonisme*, utilitarisme og pragmatisme*, men har ellers tilstrekkelig grunnlag i den menneskelige natur uten hjelp av teorier. Noen nødvendig og direkte sammenheng mellom teoretisk og praktisk m. er det ikke. Mange tilhengere av den teoretiske m. har vært idealister i sitt liv. Men den praktiske m. kan bruke teorien som påskudd, og omvendt kan svikt i troen på åndelige realiteter i det lange løp svekke den moralske streben og sans for verdier. M. og idealisme. Striden mellom disse to motsatte strømningene er et hovedtema i åndshistorien. Kirken har gjerne funnet en forbundsfelle i idealismen, men sett m. som selve erkefienden. Denne holdning er ikke ubegrunnet. M. har for en stor del vært utpreget kirkefiendtlig, ofte overhodet religionsfiendtlig. Ateisme har vært en nærliggende konsekvens. Likevel er det i den nyeste teologi tegn til en noe jevnere fordeling av lys og skygge. I visse henseender har m. kunnet representere en sunn reaksjon mot en urealistisk idealisme. Nedvurderingen av den synlige virkelighet er mer en arv fra gnostisk dualisme enn fra kristendommen med dens kraftfulle skapertro, og Bibelens realistiske virkelighetssyn innbyr ikke til spiritualiserende fortynning av den jordiske, materielle virkelighet. I striden mellom m. og idealisme må teologien holde sin egen linje, bestemt av de sentrale bibelske erkjennelser. Mer entydig er stillingen når det gjelder den praktiske m. I seg selv et almenmenneskelig fenomen har den fått en særskilt slagkraft gjennom Vestens tekniske og økonomiske ekspansjon i det siste halve årtusen og er blitt et problem av verdensformat. Den frigjøring av mennesket som skulle følge i oppdagelsenes og oppfinnelsenes spor og delvis gjør det, motvirkes av de nye behov som 983 skapes og kappløpet om den størst mulige vinning. Slik beholder eller endog øker de materielle interessene sin overvekt over de åndelige. Knapt på noe annet punkt er det en så skrikende motsetning mellom kristenhetens offisielle idealer og dens virkelige utseende. At problemet føles av et stort antall mennesker, ser en indirekte av den beundring som følger tidens store idealister. Botemidlet mot den praktiske m. søker noen i samling og aktivisering av alle ideelle krefter, kristne eller ikke-kristne, mens andre holder strengt på de eksklusivt kristelige arbeidslinjer. Førstnevnte oppfatning har ivrige forkjempere blant annet i »Moralsk opprustning» (F. Buchman, se Oxfordgrupprörelsen), mens det andre synet gjør seg sterkest gjeldende innenfor utpreget kirkelig-konfesjonelle kretser. Se også Idealism. Litt.: C. Vogt, Köhlerglaube und Wissenschaft (4. ed. Giessen 1856); R. Flint, Antitheistic theories (5. ed. Edinburgh 1894); V. Rydberg, Filosofiska föreläsningar 1, Materialism och idealism (Sthm 1900); F. A. Lange, Geschichte des Materialismus 1—2 (7. ed. Leipzig 1902); P. Apel, Die Überwindung des Materialismus (2. ed. Berlin—Zehlendorf 1909); C. G. Santesson, Materialism och vetenskap (Sthm 1913); W. Carington, The death of materialism (London 1933); R. 0O. Kapp, Science versus materialism (London 1940); J. Somerville, Dialectical materialism (i Twentieth century philosophy, ed. D.D. Runes, New York 1947); J. Benda, Trois idoles romantiques: le dynamisme — fl'existentialisme — la dialectique matérialiste (Genève 1948); I. M. Bochenski, Der sowjetrussische dialektische Materialismus (Bern 1950). J.B. H. MATTEUS EVANGELIUM. 1. Förfatiare Enligt en tradition, som tidigast möter oss hos Papias (antagligen omkr. 130), skulle M. vara författat av aposteln Matteus på hebreiska eller arameiska. Emellertid är M. uppenbarligen ingen översättning av ett semitiskt original utan en grekisk originalskrift; det är skrivet på en god grekiska, som är betydligt mindre arameiserande än språket i Mark., och använder vid citat ur G.T. i stor utsträckning Septuaginta. Mot uppgiften, att M. skulle vara författat av en av de tolv, talar framför allt den omständigheten, att en 984