MENNESKESÖNNEN hol for det gjenreiste Israel, i motsetning til de hedenske verdensriker, som symboliseres i dyreskikkelser. I jödedommen er M. blitt identifisert med den framtidige Messias*, dels slik at drag fra M. er blitt overfört på den oppr. nasjonal-dennesidige Messias, dels slik at M. er kommet istedenfor Messias og har overtatt hans navn og gjerning som den kommende »gjenreiser av riket for Israel». Karakteristisk for M. er den paradoksi at han tross sitt navn »Mennesket» er et overjordisk, »guddommelig» vesen, foruteksisterende fra för skapelsen, og lever »skjult» hos »Ändenes herre» og står i et særlig nært forhold til Gud selv; han kalles også — vel delvis under påvirkning av språkbruken i G. T. — for »Den utvalgte», »Den rettferdige», »Guds tjener» og — som det synes — stundom også »Guds sönn». Han er utrustet med alle ideale egenskaper: »Guds ånd», »herlighet», undermakt, visdom, kjenner alle »hemmeligheter» som skal åpenbares ved de siste tider. Han synes også å være tenkt som paradiskongen, både slik athan engang rådet der, og slik at han nå er i det himmelske paradis, hvor han hersker over »de utvalgte», »de rettferdige», en himmelsk menighet, som först og fremst fortidens »bortrykkede» fromme, som Henok, Moses og Elias, hörer til. Han er »det rette Menneske» som på sett Og vis representerer menneskeheten etter dens ideal; det synes også som han i visse kretser engang har vært tenkt som »ursjelen», som de andre sjeler er kommet fra. Visse spor synes å tyde på at man også har ment at han på en eller annen måte har hatt med skapelsen å gjöre. Dette og andre drag tyder på at M. religionshistorisk sett henger sammen med forestillingen om Urmennesket, som var vidt utbredt i mange former i Orienten, ikke minst i de orientalsk-hellenistiske gnostiske læresystemer, hvor guden Anthropos (= Menneske) spiller en stor rolle både som urtidsvesen og som eskjatologisk forlöser- og frelserskikkelse; også i andre variasjoner er tanken om Urmennesket trengt inn i senjödisk og rabbinsk spekulasjon, i tilknytning til eldre gammeltestamentlige tanker om det 1007 förste skapte menneske og dets gudlike »herlighet». Ideen om Urmennesket er egentlig en »kosmologisk» ide: verdensaltet (og menneskeslekten) forestillet som et urvesen i menneskeskikkelse, som verden på en eller annen måte har oppstått av. Men allerede i persisk religion og de kaldeisk-iranske gnostiske læresystemer er ideen blitt uttrykk for altets gjenopprettelse og Urmennesket selv også blitt en eskjatologisk figur. I jödedommen er M. blitt en rent eskjatologisk skikkelse; det kosmologiske og sammenhengen med skapelsen o. s. v. er trengt tilbake; han trær så å si i funksjon först når han »åpenbares» ved slutten av »denne verdensalder». Åpenbarelsen, som varsles av underfulle »tegn» på himmel og jord, utmales som en intronisasjon: M. skal da sette seg på »Guds herlighetstrone» og på hans vegne foreta dommen over levende og döde; oppstandelsen er egentlig Guds verk, men der er spor av at også M. har vært tenkt som oppvekker av de döde. — Dommen tenkes også som et straffeoppgjör med alle onde makter, både Satan og hans engler og Israels hedenske undertrykkere, verdenmakten. Den er derfor frelse for »de rettferdige»; men ikke sjelden betyr det: for Israel. M. er blitt Israels Messias. Etter dommen kommer gjenopprettelsen, på en nyskapt jord, som for tanken går i ett med himmelen eller paradiset. Der skal de fromme leve i evig glede og herlighet sammen med M. Det siste mål, det som åndenes Herre satte for ham, da han kalte ham med navn för solen og dyrekretsen ble skapt og valte ham ut og skjulte ham hos seg, er at »alle som bor på jorden, skal falle ned og tilbe og prise, lovsynge og opphöye Åndenes Herres navn». N.T. Det er denne forestillingen om Messias som M. Jesus har tatt opp som uttrykk for sitt vesens hemmelighet og sitt kall. Den himmelske M. er allerede nå kommet til syne på jorden, men bakom hans ringhet kan troen se glimt av hans guddommelige herlighet. M.s-ideen gav formen for den avstreifing av alt det jödisk-nasjonalistiskpolitiske som er karakteristisk for Jesu Messiaskall. I den kan også tanken om Jesus 1008