beiske kretser. Også en M. av Efraim talte man om. Det förer stundom til tanken om to M., den ene, »krigs-M.», skal före den nasjonale frigjöringskamp, evtl. falle i striden; den annen hersker i det gjenreiste rike og representerer den mer åndelige side av M.-skikkelsen. M.s jordiske karakter viser seg deri at nasjonale frihetskjempere gang på gang, som f.eks. Simon Barkokba, er blitt holdt for M., selv om deres nederlag avslörte dem som »falske M». Den eldre tanken om M. som innleder av et »messiansk » dynasti i endetiden forekommer; men mer og mer blir M. en konkret framtidig enkeltperson, som under innflytelse av oppstandelsestroen tenderer til å bli evig. »M.» blir en terminus og til dels et navn på endetidskongen (»kong M.»), ved siden av en rekke andre benevnelser, som til dels var lest ut av G. T. ved en messiansk tolkning av isolerte bibelsteder. Når M. skal komme, er ukjent, — kanskje lever han allerede »skjult» og i ringhet —, men »den vise» kan regne seg til det ut fra bibel og apokalypser. Forut for M.s komme går de eskjatologiske varsler, de store trengsler, »M.-(tiden)s födselsveer», da alle gudfiendske makter reiser seg til den siste storm mot Guds folk, stundom under ledelse av en »Antikrist»*. M. varsles også av »forlöpere» (Elias, Moses o.a). Når hans »dag», hans framtredelse i herlighet kommer, vil han legitimere seg ved å gjöre de messianske undergjerninger, som Gud utruster ham til med hellig ånd, syndefrihet, visdom, undermakt o.s. v.; drag av den lovkyndige lærer kommer inn i M.-biiedet (» Profeten» som skal komme). M.s oppgave er tilintetgjörelsen av den hedenske verdensmakt, som dels sees som et krigersk oppgjör, dels som en domsakt. Når Israel er gjenreist, samles også alle de adspredte. Da finner også de dödes oppstandelse sted. M. skal herske over alle folk som den rettferdige fredsfyrste og »tilbakebringeren» av den paradisiske herlighet; som prest går han i forbönn for sine og formidler syndsforlatelsen. — Innslag fra det transcendente M.-billede er det når M. oppfattes som evig foruttilværende og som verdensdommer. Motsetningen mellom den dennesidige og den hinsidige 1013 MESSIAS eskjatologi har fört til en slags utjevning i tanken om det jordiske M.-rike som et forelöpig »>tusenårsrike»; det er betegnende for M.-tankens oppr. jordisk-politiske karakter at han her er den forelöpige tusenårskonge, og stundom heter det uttrykkelig at også M. dör ved utlöpet av denne tid; så fölger til slutt de dödes oppstandelse, den siste dom og Guds personlige kongeherredömme. — Tanken om en sonende lidelse, död og oppstandelse som M.s egentlige gjerning finnes ikke i jödedommen. Hvor Jes. 53, som i Targum, er tolket om M., er kapitlets innhold snudd helt om til en forkynnelse av hans möye i striden mot hedningene og hans herlige triumf over dem. At »Krigs-M.» stundom tenkes å falle i striden mot »Rom », har intet med tanken om en sonende lidelse og död ä gjöre. Den hinsidige universalistiske M. er knyttet til forestillingene om M en n eskesönnen*, som i visse kretser er blitt oppfattet som M. og utstyrt med drag fra det bibelske nasjonale M.-billede. Rabbinernes og den senere ortodokse jödedoms M.-billede fölger stort sett den eldre linjen, med en leilighetsvis sterkere betoning av M.s overmenneskelige drag, hans evighet, præeksistens og undermakt, samt av hans visdom og hans iver for Guds lov. M.-troen har en selvfølgelig, men neppe sentral og strukturbestemmende plass i jödisk tro og lære. I trengselstider kan den flamme opp, sål. f. eks. i den polsk-jödiske »chasidisme»; i sionismen er den falt helt bort, mens M. i moderne liberal-filosofisk jödedom mer er blitt ett symbol på den menneskeåndens evige fremadskriden som er »utviklingens» mål. I N.T. forekommer M. bare i Joh. 1:42 og 4:25; Joh. synes altså å antyde at uttrykket M. bare brukes av folk som enda ikke har nådd frem til den fulle forståelse av begrepets kristelige innhold. M. er ellers overalt i N.T. erstattet med den greske oversettelse (6) xcıotóç. I urkristendommens gresktalende milliö manglet forutsetningene for forståelsen av det jödiske M.-begrep. Det greske »Kristus» fikk her sitt innhold fra det spesifikke kristelige budskap. Grunn- 1014